Nøkkelen til vekst

Dette er min særoppgave i samfunnsøkonomi, som fikk toppkarakter:

Nøkkelen til vekst

Om markedskrefter, profitt og kreativ destruksjon

Det er idag liten kontrovers om at kapitalisme og frie markeder fører til økonomisk vekst, men hva som er årsaken til dette er lite utforsket. Tvert imot virker dagens økonomer å tro at de kan besvare slike essensielle spørsmål med grafer og funksjoner, uten å se nærmere på kapitalismens natur. Det skal jeg forsøke å gjøre her, hovedsaklig med utgangspunkt i arbeidet til de østerrikske økonomene Ludwig von Mises og Joseph Schumpeter. Jeg vil argumentere for at det er entreprenøriell nyskapning og suksess som er kjernen i økonomisk vekst, og at markedet, gjennom å straffe irrasjonalitet og belønne rasjonalitet, kondisjonerer og disiplierer markedsaktørene, og plukker ut dem som er best egnet til å utføre de oppgaver de er pålagt. Tilslutt vil jeg drøfte den prosessen Schumpeter kalte kreativ destruksjon, og argumentere for at denne ødeleggelsen er essensiell for kapitalismen og en nødvendig konsekvens av økonomisk vekst.

Markedskrefter som en utvjevnende faktor

To oppfatninger er idag dominerende for vårt syn på markedet og økonomien: den ene er at et fritt næringsliv skaper store verdier; den andre er at et fritt marked skaper store forskjeller—forskjeller som må jevnes ut av en omfattende velferdsstat.

Begge disse påstandene er empirisk testbare (grovt sett—det er for mange variabler til at én kan isoleres og studeres uavhengig); men bare én holder stikk.[i] Den andre—viz. at markedet skaper økte forskjeller—kan måles blandt annet gjennom GINI-indeksen, en statistisk analyse av fordelingen av økonomiske verdier der null representerer fullkommen egalitet og én (eller hundre) fullkommen inegalitet.[ii] Tallene er fra FNs Human Development Report og kan finnes på http://hdrstats.undp.org/en/indicators/161.html. Dette kan så plottes mot en indeks over økonomisk frihet og en regresjon kan utføres; her bruker vi indeksen til The Heritage Foundation (http://www.heritage.org/index/).[iii] Resultatet ser vi i Figur 1.[iv] Som vi ser er signifikansen liten; likevel ser vi at trenden går klart nedover.

Det kan innvendes at årsaken til at økonomisk ufrie land ikke statistisk sett er mere egalitære ikke er at det meste av den økonomiske ufriheten ikke skyldes sosialisme, men at disse landene derimot er sterkt undertrykkende og klassedelte. Dette er et godt poeng, men det er ikke tilstrekkelig til å forklare hvordan e.g. USA—kapitalismens bastion—kan ha en lavere GINI-koeffisient (40.8) enn sosialistiske Venezuela (43.4), og hvordan de to landene med størst økonomisk frihet—Hong Kong og Singapore—ikke har høyere GINI-koeffisienter enn henholdsvis 43.4 og 42.5. Videre, til påstanden om at å sentralisere den økonomiske makten gjennom sosialisme skiller seg vesentlig fra andre totalitære systemer vil jeg rette Baron Actons udødelige ord: ”Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.”

Figur 1

Den vesentlige forklaringen er derimot at frie markeder ikke eo ipso skaper eller aksellererer sosiale forskjeller; det har tvert imot en grunnleggende utjevnende effekt. Tilstedeværelsen av et marked vil rette opp ubalanser og eliminere ujevnheter, gjennom å belønne effektivitet og straffe ineffektivitet, slik at markedsprosessen vil være en evig, stabiliserende prosess på vei mot ekvilibriumstilstanden. Videre, hvis kildene til ubalanse—teknologiske nyvinninger og endringer i de eksterne faktorer—skulle forsvinne—viz. hvis all økonomisk utvikling og ekstern påvirkning skulle stoppe opp—ville markedskreftene fått virke uhindret, og skape et fullkomment egalitært samfunn.

Dog er det viktig å presisere at ingenting av dette er absolutt. Markedskreftene er ikke og kan ikke sees på som naturkrefter. Markedet er ikke noe fysisk fenomen vi kan strukturere og regne oss frem til; det er mennesker og deres frie valg. Når det likevel er slik at generaliseringene som gjøres stemmer såpass godt er det fordi markedet, gjennom profitt og tap, belønner rasjonell og straffer irrasjonell oppførsel, og dermed vrir markedet mot rasjonelle løsninger. Men man må aldri gjøre den feilen å forveksle modellen med virkeligheten.

Figur 2

Med dette kan vi ta utgangpunkt i det klassiske markedskrysset og gjøre en utvidet tolkning av dette. I markedskrysset (Figur 2) , som viser forholdet mellom pris og salgskvantum, er det to kurver: en tilbudskurve—stigende grunnet knappe ressurser—og en etterspørselskurve—fallende grunnet fallende marginal utilitet. Der disse krysser finnes ekvilibriumsprisen, der tilbudet tilsvarer etterspørselen og der pris og kvantum er optimale. Det er denne prisen markedet, i henhold til teorien, overlatt til seg selv vil nærme seg.

Det er igjen viktig å presisere at markedskrysset er en tilnærming; tilbudet og etterspørselen vil ikke utgjøre stabile kurver, og det er ingen selvfølge at markedsprisen, siden den bestemmes av mennesker, vil nærme seg ekvilibriumsprisen. Derimot ligger teoriens styrke  i observasjonen om at markedet vil straffe både dem som selger for dyrt og dem som selger for billig—i.e. irrasjonell prising—ved at de som feilpriser vil selge til en lavere pris eller selge et mindre kvantum enn hva ville sikre dem optimal inntekt. Ikke bare skaper dette et incentiv for markedsaktørene til å korrigere prisen; det vil også føre til tap hos feilprisede aktører og profitt for som optimaliserer sine priser.[v] Slik vil forbrukerenes valg i markedet—den prosess Ludwig von Mises kalte the ballot of the market[vi]—sørge for at den økonomiske makten—makten til å bestemme hva som skal produseres og hvilken pris det skal selges for—overføres til dem forbrukerne, kraft av sine innkjøpsmønstre, de facto mener er de best egnede entreprenører og næringslivsledere.

Figur 3

Her behøves det noen korte presiseringer om ressursknapphet og om fallende marginal utilitet. At ressurser er knappe et er velkjent faktum og en av de fundamentale lovene innen økonomi. For å utdype finnes det til enhver tid en fast mengde ressurser som kan brukes til å produsere en bestemt mengde produkter, og det er allokeringen av disse som avgjør hva og hvor mye som vil produseres. At ressurser er knappe er allerede tatt hensyn til i dét at tilbudskurven er eksponensielt stigende[vii]: jo høyere pris markedsaktørene kan få for produktene, jo større vil investeringsgraden og dermed produksjonen være.

Loven om fallende marginal utilitet er på sin side forklaringen på at etterspørselskurven er fallende. Marginal utilitet er den verdien som tilføres av å konsumere én ytterligere enhet av et produkt—som hvor mye mere man verdsetter å spise to melkesjokolader enn én, eller å kjøpe en ekstra bil—og, i henhold til teorien, er den alltid fallende. Med andre ord vil ethvert nytt eksemplar av en vare være mindre verdt enn det forrige, og vil redusere den relative verdien (og prisen) i forhold til andre varer. Av dette følger det at jo større kvantum forbrukerne må betale for, jo mindre vil de være villige til å betale for hvert eksemplar, og jo lavere prisen er, jo mere vil de være villige til å kjøpe. Dermed får man en fallende etterspørselskurve.

Figur 4

Dog er modellen med markedskrysset ufullstendig med mindre den tar hensyn til produksjonskostnader og profittrater.[viii] Men dette kan enkelt tegnes inn (Figur 4), og konsekvensene utledes. Her definerer vi profitt som differansen mellom salgsinntekter og produksjonskostnader,[ix] og profittrate som forholdet mellom totalinntektene og profitten.[x]

Vi kommer igjen tilbake til ressursallokering og dens effekt. I et fritt marked allokeres ressursene av kapitaleiere, som investerer dem kun med hensikt på én faktor: profitt.[xi] Kapitalister vil investere ressursene sine der de har de største prospektene for profitt; derfor vil kapital strømme vekk fra prosjekter med lav profittrate til prosjekter med høy profittrate. Men dette er en kortvarig glede, for resultatet av denne økte investeringen er økt produksjon; dermed vil det—i henhold til loven om fallende marginal utilitet—føre til fallende priser. Dette kan man også se i markedskrysset, i form av et positivt tilbudsskifte (Figur 5).

Figur 5

Vi ser dermed at der hvor profittraten er høy, vil prisene falle over tid, og på sikt nærme seg produksjonskostnadene. Dermed vil også profittraten falle over tid, og på sikt nærme seg null. Vi sitter altså igjen med noe som minner til forveksling om Marx’ lov om profittratens tendens til å falle,[xii] og vi skal ikke se vekk fra at Marx’ tolkninger av denne loven er verdifulle. I henhold til Marx’ teori vil denne stadige fallende profittraten tvinge kapitalen til å handle politisk for å oppretteholde inntektsgrunnlaget sitt, og dermed være en drivkraft for internasjonal ekspansjon av markedet, og for imperialisme og kolonialisme.[xiii] Men dette forutsetter at kapitalen har denne politiske makten, hvilket den hverken har i et fullkomment markedsliberalistisk samfunn[xiv] eller i dagens sosialdemokrati. I et slikt samfunn må jakten etter profitt kanaliseres på andre måter—viz. gjennom å investere i teknologisk nyvinning og økonomisk utvikling. Dette legger grunnlaget for argumentet i neste avsnitt.

Profitt og entreprenørvirksomhet

I forrige avsnitt analyserte vi markedsprosessen, og kom frem til konklusjonen om at profittraten overalt vil ha en tendens til å falle over tid. Denne konklusjonen er fremdeles gyldig, men for at profittraten skal ha en mulighet til å på noe tidspunkt faktisk nå null, er vi nødt til å ta utgangspunkt i en (fullkomment teoretisk og hypotetisk) stabil økonomi. Men virkelighetens økonomi er langt fra stabil; derimot vil eksterne faktorer, som endringer i naturressurser, befolkning, produksjon i primærnæringene og ikke minst endringer i moter og den populære oppfatningen. Det vil hele tiden oppstå nye ubalanser, og profitten tilfaller dem som kan identifisere og investere i disse områdene før markedskreftene retter dem opp. En vellykket entreprenør er en som med suksess kan forutse den fremtidige tilstanden til markedet og handle deretter.[xv] Samtidig vil han, gjennom sine investeringer, være den direkte årsaken til at profittratene faller. Dermed finner vi den moralske legitimasjonen av profitt: det er den belønningen entreprenøren mottar for å rette opp ubalanser i markedet og tilpasse produksjonen etter forbrukernes etterspørsel.[xvi]

Det samme argumentet kan føres om teknologisk utvikling og effektiviserte produksjonsmetoder. I den grad entreprenørrollen holdes adskilt fra innovatøren er teknologisk nyvinning å betrakte som en ekstern faktor. Dette er ikke å påstå at den teknologiske utviklingen er en uavhengig faktor, og kan sees uten sammenheng med fremveksten av den kapitalistiske økonomi. Tvert imot er det de økononomiske liberaliseringene, sammen med vernet av intellektuell eiendomsrett, og de enorme inntektsmulighetene dette har skapt, som har lagt grobunnen for det enorme teknologiske fremskrittet vi har sett de siste to hundre år. Men for entreprenører vil nye teknologiske muligheter være investeringsmuligheter på linje med andre. Det som derimot er spesielt er den enorme risikoen involvert i å investere i uutprøvde innovasjoner, og vi kan si at den profitten entreprenøren mottar når disse investeringene lykkes er en belønning ikke bare for hans fremsynthet, men også en kompensasjon for den risikoen han har tatt.

Videre skiller innovasjon seg fra endringer i eksterne faktorer ved at det er ubalanser entreprenørene, gjennom sine investeringer, selv skaper,[xvii] og som de må skape for å overleve i markedet.  Ikke bare må entreprenører innovere for å motvirke en stadig fallende profittrate; de er også under konstant trussel om at et annet selskap skal utnytte en profittmulighet før dem og stjele deres markedsandel. Derfor er store selskaper nødt til å bruke enorme summer kun på innovasjon, slik at de kan ligge ett skritt foran sine konkurrenter—en adferd vi ser tydelig i selskaper som Microsoft, Apple og Google. Dette er sentralt i Schumpeters argument om at big business på lang sikt vil gi bedre resultater en den hypotetiske tilstanden med perfekt konkurranse, fordi store selskapers adferd vil nærme seg mønsteret for perfekt konkurranse, samtidig som disse vil ha stordriftsfordeler. (Schumpeter, 1975, ss. 81-106).

Det må presiseres at dette ikke er fordi entreprenørene som gruppe er spesielt begavede eller intelligente—der finnes det mange eksempler på det motsatte—men at markedet, gjennom profitt og tap, disiplinerer og kondisjonerer aktørene, og gjør at den økonomiske makten overføres til de entreprenører som best kan dekke markedets behov.

Økonomisk utvikling og kreativ destruksjon

Dog er det en motivator langt viktigere enn frykten for en minskende profittrate: frykten for å bli utkonkurrert og slått konkurs av nye selskaper som bedre kan tilfredsstille forbrukernes behov. Dette at ny industri må slå ihjel gammel industri for å blomstre, og hvordan perioder med stor teknologisk fremgang ser ut til å etterfølges av økonomisk kollaps, hvorpå den nye industrien vokser frem fra asken lik en fugl Føniks—jevnfør kollapsen i IT-bransjen ved årtusen og hvordan internett-teknologiens virkelige revolusjon har skjedd i etterkant av dette—er den prosessen Schumpeter kalte creative destruction og betegnet som ” the essential fact about capitalism”. Det viktige å forstå er hvorfor denne ødeleggelsen er nødvendig, og hvorfor overgangen til en bedre og mere lønnsom industri ikke kan skje  uten kaos og ustabilitet.

Forklaringen ligger i knappe ressurser. Fordi ressurser er knappe er nye og lønnsommere bransjer nødt til å tiltrekke seg kapital fra eksisterende bransjer—jevnfør hvordan kapital flyter dit profittratene er størst—de er nødt til å ekspropriere dem og slå dem ihjel, for å frigjøre kapitalen deres og anvende den mere effektivt. Dette er en forutsetning for økonomisk vekst, for, med mindre den totale ressursmengde øker, er den eneste måten å øke den totale produksjonen på å redusere den ressursmengden som går med til å produsere en viss mengde verdier, slik at de øvrige ressursene kan brukes til å øke produksjonen av den samme eller en annen vare. Dette gjelder spesielt for arbeidskraft, som utover store demografiske variasjoner er en svært lite fleksibel ressurs. Forenklet kan man derfor si at økonomisk vekst er å betrakte som en prosess for å eliminere arbeidstimer, og dermed også arbeidsplasser.

De sosiale konsekvensene av dette bør ikke tas for lett på. Mennesker er ikke, som andre former for kapital, døde og fritt disponible ting, og kan ikke sees som det. Tvert imot kan enhver oppsigelse være en personlig tragedie og økonomisk ruin, og det kan ta årevis før man kommer seg ut av det. Videre er arbeidsplassen et enormt viktig fundament i de flestes tilværelse; hvis denne med et blaff kan forsvinne, hvilket den vil kunne i en ustabil og hyppig endrende økonomi, vil det fjerne mye av tryggheten i samfunnet, og det vil kunne skape sosial urolighet , samt motstand mot det kapitalistiske systemet.

Likevel må det presiseres at skadevirkningene kun er kortsiktige, mens fremgangen er permanent; de nyvinningene som vi har sett siden de industrielle revolusjon har gitt oss en levestandard som uten sammenligning overgår alle tidligere historiske perioder, og jeg tror ikke noen ville byttet denne mot økt jobbsikkerhet for våre forfedre. Videre er den arbeidsledigheten som oppstår på grunn av kreativ destruksjon alltid være midlertidig; arbeidstimenere frigjøres slik at de kan brukes mere effektivt og skape økonomisk vekst.[xviii] Før vaskemaskinen tok klesvask alene flere timer hver dag; likevel ville ingen finne på å påstå at denne oppfinnelsen har gjort livet verre for kvinner. Det har ikke blitt skapt noen arbeidsløs underklasse av forhenværende husmødre; tvert imot har vaskemaskinen og lignende nyvinninger gjort at kvinner idag kan delta på lik linje med menn i arbeidslivet.

Union i Skien

Dette gjelder også på kortere sikt. Et infamøst eksempel er papirfabrikken Union i Skien, som ble lagt ned 2005. Dette skapte et massivt ramaskrik fra pressen, politikere og hele den intellektuelle eliten, som gikk til angrep på fabrikkeierene som kunne gjøre den forferdelige forbrytelse å legge ned en bedrift som gikk med store, irreversible tap. Uten denne hjørnestensbedriften, ble det hevdet, ville bygden kollapse og kastes ut i depresjon og arbeidsledighet. Men etter kun tre måneder hadde 340 av de 380 ansatte fått ny jobb (Vennerøds, 2007); endog har en stor andel av de tidligere ansatte idag langt bedre betalte og interessante jobber enn hos Union. Ødeleggelse og nyskapning hører naturlig sammen, og uten begge er ikke fremgang og utvikling mulig.

I denne sammenhengen vil jeg trekke frem en spesielt aggresiv form for investorer—representert ved den legendariske filmskurken Gordon Gekko—hvis primære inntektskilde er å kjøpe opp ineffektive selskaper og tømme dem for verdier. I filmen Wall Street fremstilles dette som gjennomgående destruktivt og skadelig—en prosess som kun skaper abeidsledighet og lidelse. Gekko viser at han selv deler dette synet når han i filmens klimaks utbryter at: ” It’s a zero sum game: somebody wins, somebody loses. […] I create nothing. I own.” Men Gordon Gekko tar feil.

Michael Douglas som Gordon Gekko

Gordon Gekko, og investorer som ham, utfører en svært viktig rolle for økonomien ved å effektivisere den kreativedestruksjonen. Ved å likvidere ineffektive selskaper sørger investorer som Gekko for at kapital raskere frigjøres og flyttes til mere lukrative virksomheter. Lik naturens nedbrytere bryter ned døde organismer i sine bestanddeler, slik at de igjen kan bli til nytt liv, bryter økonomiens nedbrytere ned døende og ineffektive virksomheter i sine bestandeler—i.e. dets kapitalverdier—og selger dem videre, slik at de igjen kan brukes til å skape etterspurte verdier.[xix] Gekkos virksomhet ligger i realiteten langt nærmere hans pålimte credo ”Greed clarifies, cuts through and captures the essence of the evolutionary spirit” enn hans eget dystopiske inntrykk av den.[xx]

Dette gjelder ikke bare for Gordo Gekko og hans likemenn, men for alle markedsaktører. Det er mennesker som handler i sin egeninteresse—egeninteresse som disiplineres og kanaliseres som skapende kraft gjennom det frie markedet—som skaper økonomisk vekst. Adam Smith hadde rett når han skrev mennesker, gjennom å handle i sin egeninteresse, tjener andre, og at markedsaktørenes sammenfallende interesse fungerer som en usynlig hånd som gjør alles levekår bedre.[xxi] Derfor er det frie markedet det optimale systemet for økonomisk vekst. Dét er nøkkelen til vekst.

---

[i] Sammenhengen mellom økonomisk frihet og velstand er så grundig dokumentert at jeg ikke ser det som nødvendig å utdype her, men vil man lese mere kan man for eksempel lese canadiske Fraser Institutes årlige rapport der de sammenligner økonomisk vekst med andre faktorer, som velstand og fattigdom, korrupsjon og politisk frihet, helse, utdanning etc. (James Gwartney, 2009). Videre anbefales (Norberg, 2006).

[ii] For en gjennomgang av de tekniske detaljene anbefales engelsk Wikipedias artikkel: http://en.wikipedia.org/wiki/Gini_coefficient.

[iii] For en relevant, dog noe utdatert, kritikk av denne indeksen, se (Karlsson, 2005 ).

[iv] Grafen er hentet fra (Åm, 2009).

[v] Figur 3 viser dette for en aktør som priser sine varer for høyt: han får solgt til en høyere pris, men vil selge et langt mindre kvantum av varer enn hva han produserer; dermed vil han oppleve tap.

[vi] ”The consumers by their buying and abstention from buying elect the entrepreneurs in a daily repeated plebiscite as it were. They determine who should own and who not, and how much each owner should own.” (Mises, Profit and Loss, 2006, s. A1)

[vii] Tilbudskurven stiger eksponensielt fordi ressursene er knappe; prosjektet må derfor for å øke produksjonen trekke ressurser vekk fra andre prosjekter, hvilket vil kreve stadig større løfter om profitt.

[viii] Med dette mener jeg at markedskryssmodellen er uavhengig av disse, og på kort sikt vil prisen også være upåvirket av disse faktorene. (Dog vil markedsprisen neppe på kort sikt tilpasse seg fluktuasjoner i tilbud og etterspørsel, men dét er en annen sak.)

[ix] Denne definisjonen er nyttig fordi den skiller profitt fra andre inntektsformer, som snarere er resultat av forskjeller i tidspreferanse enn salgsoverskudd—renteinntekter og lignende. (Mises, Profit and Loss, 2006, s. A2)

[x] Denne definisjonen lånes fra Marx’ definisjon av merverdirate. (Marx)

[xi] Dette er selvsagt en grov overforenkling: i virkeligheten vil også kapitalistenes moralske vurderinger og interesser være viktige. Dessuten er det en faktor som er like avgjørende som profitt: risiko. Ikke alle kan vite hvilke investeringsmuligheter som vil slå an, men de som kan forutse dette har enorme profittmuligheter. Dette utdypes i andre avsnitt.

[xii] Dog er Marx’ forklaring på denne loven—endringer i forholdet mellom konstant kapital (produksjonsmidler) og variabel kapital (anvendt arbeidskraft)—håpløst gal, og Marx tar ikke hensyn til nye profittmuligheter åpnet av teknologiske nyvinninger.

[xiii] Se Schumpeters kritikk av denne fremstillingen (Schumpeter, 1975, ss. 45-58).

[xiv] ” Those fighting for free enterprise and free competition do not defend the interests of those rich today. They want a free hand left to unknown men who will be the entrepreneurs of tomorrow and whose ingenuity will make the life of coming generations more agreeable. They want the way left open to further economic improvements.” (Mises, Human Action: A Treatise on Economics, 1949)

[xv] ” What makes profit emerge is the fact that the entrepreneur who judges the future prices of the products more correctly than other people do buys some or all of the factors of production at prices which, seen from the point of view of the future state of the market, are too low. Thus the total costs of production — including interest on the capital invested — lag behind the prices which the entrepreneur receives for the product. This difference is entrepreneurial profit.” (Mises, Profit and Loss, 2006, s. A1)

[xvi] ” Thus profit and loss are generated by success or failure in adjusting the course of production activities to the most urgent demand of the consumers. Once this adjustment is achieved, they disappear.” (ibid.)

[xvii] En relevant innvending er at entreprenører i alle sammenhenger, gjennom å skape etterspørsel gjennom reklame, skaper ubalanser i markedet. Det er dog ikke relevant for dette poenget.

[xviii] Det er et viktig unntak til dette: fritid. Når mengden nødvendig arbeid reduseres, vil ikke alt det frigjorte arbeid ”reinvesteres”—folk vil ikke fortsette å arbeide femten timer daglig for å maksimere produksjonen, men ta seg adskillig mere tid til familie, venner og rekreasjon. Dog er det ingen motsetning her; den kraftige nedgangen vi har sett i det nødvendige arbeidet har kuttet arbeidstiden ned fra opptil tolv og femten timer til åtte, utryddet barnearbeid og latt oss pensjonere oss før vi er sytti. Dette er en, eo ipso fordi vi velger slik, en viktigere velstandsøkning enn alt det ekstra arbeidet hadde gitt oss.

[xix] Dette avsnittet er basert på (Norberg, 2006, ss. 147-150).

[xx] Dette må dog ikke tolkes som et forsvar for Gekkos faktiske forbrytelser i filmen; i den grad hans inntekter stammer fra svindel og innsidehandel fortjener han den straffen han får. Men for hans hovedgeskjeft—corporate raiding—bør han gå fri.

[xxi] ”It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker, that we expect our dinner, but from their regard to their own interest. We address ourselves, not to their humanity but to their self-love, and never talk to them of our own necessities but of their advantages.” (Smith, 1981, ss. 26-27)

Bibliography

James Gwartney, R. L. (2009). Economic Freedom of the World 2009 Annual Report. Retrieved from The Economic Freedom of the World Project: http://www.freetheworld.com/2009/reports/world/EFW2009_BOOK.pdf

Karlsson, S. (2005 , januar 21). The Failings of the Economic Freedom Index. Retrieved april 28, 2010, from Ludwig von Mises Institute: http://mises.org/daily/1724

Marx, K. Kapitalen: En kritikk av den politiske økonomien.

Mises, L. v. (1949). Human Action: A Treatise on Economics.

Mises, L. v. (2006, Oktober 7). Profit and Loss. Retrieved from Ludwig von Mises Institute: http://mises.org/daily/2321

Norberg, J. (2006). När Människan Skapada Världen. Stockholm: Timbro.

Schumpeter, J. (1975). Capitalism, Socialism and Democracy. New York: Harper.

Smith, A. (1981). An Inquiry Into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Idianapolis: LibertyClassics.

Vennerøds, C. (2007, oktober 16). Union, samfunnsansvar og den norske modellen. Hentet mai 3, 2010 fra Civita – den liberale tankesmien: http://www.civita.no/tema/okonomi/union-samfunnsansvar-og-den-norske-modellen

Åm, O. (2009, november 20). Økonomisk frihet og materielle forskjeller. Retrieved april 28, 2010, from Onar Åms lillablogg: http://onarki.vgb.no/2009/11/okonomisk-frihet-og-materielle-forskjeller/