Grenser for politikk-programmet

I helgen har jeg vært på Unge Høyres Landsmøte, og der har vi diskutert to spennende programmer: Innvandring og integrering og Grenser for politikk. Sistnevnte har vært et spesielt program på flere måter; det er et program som omfatter hele vårt ideologiske grunnlag og de fleste politikkområder, og det gjør dette fra et veldig prinsipielt, og—noen vil nok hevde—nesten mere klassisk liberalistisk enn det vi vanligvis tenker på som konservativt utgangspunkt. Dette har selvfølgelig jeg, som en av de mere ytterliggående i organisasjonen, vært veldig positiv til, og det er derfor en skuffelse at landsmøtet endte opp med å reverse eller stemme ned mange gode tiltak, slik at programmet på mange måter endte opp med å bevege oss mot venstre heller enn mot høyre. Jeg vil her forsøke å redegjøre litt for hva som ”gikk galt”, samt komme med noen generelle tanker om programmet.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er om Grenser for politikk virket i henhold til sin hensikt. Denne—både med tanke på hva som ble foreslått og hvem som utformet det, deriblandt Kristian Tonning Riise og Øystein Sundelin—virker ganske klar: å skrive et ytterliggående program med enda mere ytterliggående forslag for å styre debatten i én retning—mot høyre—og få så mye som mulig vedtatt. Mitt inntrykk er at dette på lang vei mislyktes. Alle ytterliggående dissenser falt, og, selv om mange av de opprinnelige formuleringene rundt kontroversielle spørsmål fikk stå, vedtok vi på mange måter et program som var mindre radikalt enn hva vi har vedtatt tidligere. Jeg tror mye av forklaringen rundt dette var at det ikke var mange nok ”småstegs”-forslag—forslag som gav gode kompromisser mellom totalt frislipp og total kontroll. Et tydelige eksempel er hva som skjedde med pressestøtten, der programteksten foreslo å fjerne den helt mens dissensen foreslo å beholde den i sin helhet. De fleste jeg snakket med etter voteringen utrykte at de ville fjerne den direkte pressestøtten, men ikke var så klare på den indirekte pressestøtten (jeg vil, for ordens skyld, fjerne begge). Når det ikke fantes noe slikt alternativ, valgte de å stemme for dissensen; dermed kunne Unge Høyre vedta noe så håpløst som å ville beholde pressestøtten i sin helhet.

Når Unge Høyre ikke her valgte å gå til høyre, var det fordi de skrittene som kunne tas var for store, og da valgte partiet heller å stå på stedet vil; når en i Unge Høyre for valget mellom noe som er for mye og noe som er for lite radikalt, vil de fleste velge det tryggeste. Etter at komiteen hadde fremmet sine dissenser, burde de sørget for at det ble fremmet tilstrekkelig med kompromiss-endringsforslag, og når det ikke ble det burde de har fremmet dem selv. I stedet fikk vi kun spennende debatter som endte i knusende nederlag.

Det var derimot ett område hvor denne taktikken ble fulgt: narkotikadebatten. Som en av de få forsvarerne av dissens tolv, full legalisering av narkotika, var det derfor spesielt skuffende at landsmøtet ikke bare valgte å stemme ned denne, men også alle andre forslag til steg vekk fra forbudslinjen. Partiet valgte istedet å fortsette sin linje med nulltoleranse; det er intolerant, moralistisk og lite pragmatisk. Andre skuffelser inkluderer nei til unilateral frihandel, nei til å fjerne statlig finansiering av teologistudium (et forslag jeg var med på å fremme), nei til fjerning av statsstøtte til religiøse organisasjoner, ja til strandsoneloven, nei til polygami og nei til snarlig og total fjerning av landbrukssubsidier.

Dette betyr ikke at jeg er misfornøyd med Grenser for politikk-programmet i sin helhet; tvert imot synes jeg programmet er fantastisk. Grenser for politikk er et knallsterkt ideologisk manifest for konservatismen—slik den burde være, ikke den misrepresenteres av moderate sosialdemokrater—og faktisk et av de beste forsvar for en innskrenket stat og styrket marked og sivilsamfunn jeg har lest. Det har vært en fryd bare å lese igjennom programmet, langt mere å jobbe med det og være med å utforme dets endelige utforming. Selv om jeg ikke er fornøyd med alle vedtektene, og er jeg strålende fornøyd med selve programmet, og tror vi har et sterkt kort når vi skal ut og møte de andre partiene. Jeg skulle bare ønsket at de konkrete forslag til politikk i større grad gjenspeilet de prinsipper som tegnes opp i programmet.

Oppdatering I: En annen sak som fortjener å nevnes er kontantstøtten. Jeg stemte selv for og er glad for at Unge Høyre går inn for å bevare denne ordningen—ikke fordi jeg nødvendigvis kjøper argumentet om økt valgfrihet, men fordi jeg mener at når man har betalt i dyre dommer for barnehageplass over skatteseddelen, er det rimelig at man får en økonomisk kompensasjon for å ikke benytte seg av denne. Jeg synes derimot det er skuffende at landsmøtet ikke valgte å tenke nytt rundt denne ordningen, og enten stemme for forslaget Amara Butt fremmet sammen med meg, Jakob Verpe, Sondre Rasch og noen flere—å slå sammen barnehagesubsidier, kontantstøtte og barnetrygd, og dele ut likt slik at den enkelte familie selv kan disponere midlene—eller Oslo Unge Høyres forslag om å omgjøre kontantstøtten til et skattefradrag (eller begge). Dermed endte vi opp med å støtte et forslag som bevarer massive subsidier av barnehageplasser og et marginalt, økonomisk alternativ for hjemmeværende—et tiltak som hverken sikrer reell valgfrihet eller bidrar til økt integrering.

Oppdatering II: Det finnes ett klart unntak: i avsnittet om statlig eierskap vedtok vi å “Avvikle alt statlig eierskap i konkurrerende næringsvirksomhet, deriblant Statkraft, SAS, Statoil og Telenor“. Definitivt et skritt i riktig retning!