Objektivisme og politikk
juni 25, 2010 22 kommentarer
Objektivismen, i den grad den handler om metafysikk, epistomologi og etikk, er en svært god filosofi, som gir gode regler for hvordan man skal forholde seg til verden i alt fra sex og næringsliv til vitenskap og kunst. Det er ved overgangen til den fjerde ”søylen” i objektivismen—laissez-faire-kapitalisme—at noe brister. Jeg mener ikke at objektivismen i seg selv gir et tilstrekkelig forsvar for den absolutte nattvekterstat.
Overgangen fra etikk til politikk i objektivismen baseres på det etiske premisset om at menneskers egeninteresse aldri dypest sett er i konflikt, og dermed at det aldri er i ens interesse å initiere tvang eller maktbruk mot et annet menneske. Dermed utledes ikke-aggresjonsprinsippet. Gitt dette prinsippet, bør mennesker få leve i frihet til å skape og prrodusere. Men Ayn Rand virker ikke å ha forstått de fulle implikasjonene av dette prinsippet. Hvis det aldri er i ens interesse å initiere fysisk maktbruk mot andre, er det heller ikke rasjonelt å bruke makt for å forhindre potensielle, fremtidige overgrep mot en selv. Da bortfaller selv nattvekterstaten, for dens blotte eksistens er en krenkelse av dem som ikke ønsker den. Den eneste måten å implementere ikke-aggresjonsprinsippet fullstendig er å innføre anarki. Gitt disse premissene, var Murray Rothbard—frafallen følger av Rand og anarkokapitalismens far—ved å konsekvent anvende ikke-aggresjonsprinsippet, en langt sannere objektivist enn Rand selv.
Men objektivistisk etikk inneholder også utveien fra anarkismen. Nøkkelen er at det ikke er rasjonelt for mennesker å ville leve i et anarki. Det er rasjonelt å opprette eller opprettholde et voldsmonopol for å sikre stabilitet og undertrykke alle andre voldelige aktører. Og det er rasjonelt å bruke vold for å sikre dettes eksistens. Dette gir en god rasjonale for staten; men samtidig undergraver det argumentet om at denne staten nødvendigvis må være en nattvekterstat. Tvert imot, når man godtar nattvekterstaten har man avviklet premisset om at vold aldri er rasjonelt som en absolutt—selv om det fremdeles gjelder som en generell regel; da er det slett ikke sikkert at opprettelsen av en nattvekterstat er det eneste unntak. Andre eksempler som melder seg på tilfeller der det kan argumenteres for at det er rasjonelt å krenke andres rettigheter er å sikre alle elementær undervisning for å gjøre det mulig for alle å nå sitt potensiale; å opprette standarder og kontrollorganer for å sikre transparens og flyt i markedet; å begrense migrasjonsstrømmene for å sikre demografisk stabilitet; å sikre vitenskapelig utvikling ved å finansiere grunnforskning; å finansiere og regulere infrastruktur for å redusere transaksjonskostnader; og å opprette statlige trygdeordninger som forsikringsordninger mot uheldige perioder, sykdom og alderdom.
Jeg skriver ikke dette for å avfeie objektivismen. Tvert imot er jeg fremdeles i all hovedsak objektivist, dog jeg mener filosofien kan og bør kritiseres på visse områder, og mener individuell egeninteresse er et veldig godt utgangspunkt for politikk. Men da er disse, og tilsvarende, debatter—om områder der andres frihet kan burde innskrenkes i ens egeninteresse—debatter som må tas. Og det er slett ikke sikkert at nattvekterstaten er det endelige utfallet av disse debattene. Snarere tvert imot.
Jøsses… stod du opp på venstresida av senga idag?
Eeh…ja, hvordan det?
Neida, berre ein observasjon eg gjorde ;-P
Vel, det seriøse svaret er at jeg ikke har noen reservasjon mot argumenter fra noen ende av spektrumet. Jeg er ingen dogmatiker. Finner jeg ut at jeg tar feil, endrer jeg mening.
First things first: gratulerer med ny blogg! Nå forventer jeg bøttevis med rasjonelle innlegg om free banking og hvorfor Atlas Shrugged ikke bør filmatiseres, i fremtiden.
Er enig med poengene dine her, min innvending er semantisk:
Den som er enig i betydelige deler av Objektivsmen, men ikke alt, bør ikke kalle seg Objektivist, han bør kalle seg randianer – og det er et slikt navn som har historisk presedens (aristoteliker, kantianer, platoniker).
Filosofiske systemer utvikler seg åpenbart gjennom debatt og kan ta opp i seg nye elementer, men dette er isåfall randianisme. Objektivismen er det filosofiske system som er fremstilt i det Rand skrev eller godkjente, og som ble publisert av henne, og det er derfor er et lukket system. Jfr. “the middle is always evil” sitatet.
Jeg har også sluttet å kalle meg objektivist (liten o), men det er for å markere avstand til objektivist-bevegelsen, ikke fordi jeg mener jeg bryter med Ayn Rands filosofi tilstrekkelig til å ikke kunne bruke termen. Jeg er heller ikke enig i at “randianer” er en bedre terme; det er et begrep som allerede brukes til å sverte objektivister som en Rand-dyrkende kult (hvilket de er). Og jeg er ikke enig i at objektivisme bør betraktes som et lukket system; objektivisme er en filosofi basert på grunnpillarene Ayn Rand utviklet, ikke hennes tankesett i sin helhet. For eksempel ville ingen som regner seg som objektivist mene at det er nødvendig å betrakte homofili som unaturlig og forkastelig, eller mene at mentale sykdommer er umoral, selv om dette vitterlig også var deler av Ayn Rands filosofi! Objektivismen må utvikles og kritiseres, men den kan fremdeles være objektivisme; det er ingen grunn til at den offisielle objektivistbevegelsen skal ha monopol på begrepet. Jeg vil også henvise til det manifest David Kelley skrev for toleranse og “åpen” objektivisme; det er veldig godt, og det finnes gratis på nett her: http://www.atlassociety.org/David%20Kelley%20-%20Truth%20and%20Toleration.pdf
Jeg mener fremdeles at mine innvendelser er riktige.
Det du beskriver er den berømte splittelsen i Objektivistbevegelsen etter Ayn Rands død. Årsaken til «splittelsen» – det er mer korrekt å si at det var en gruppe som ikke var enige i Objektivismen og som så brøt ut fra den organiserte bevegelsen – var at Kelley (som du typisk nok linket til) og hans assosierte gjerne ville fjerne elementer fra Objektivismen de ikke liker, tilføye ting de selv har tenkt ut, og så markedsføre denne sammenblandingen under navnet «Objektivismen».
Dette er i strid med Ayn Rands syn, hun ga eksplisitt navnet Objektivismen til sitt filosofiske system. Leonard Peikoff (som jeg støtter) hevder imidlertid i samsvar med Rands eget standpunkt at Objektivismen er det filosofiske system som er fremstilt i det Rand skrev eller godkjente, og som ble publisert av henne, og at det derfor er et lukket system, dvs. at ingen andre har rett til å markedsføre sine egne filosofiske ideer under dette egennavnet.
Som nevnt er det dette skille mellom randianer (som undertegnede er) og objektivist, som har historisk presedens, og David Kelly er uryddig på dette punktet. Han fremstiller «Objektivisme» som et navn av samme type som f.eks. «kantianisme». Og hvis man skal sammenligne med navn som «eksistensialisme», så er det ingen filosof som har skrevet at «Eksistensialismen er navnet jeg har gitt til min filosofi».
Jeg kjenner udmerket godt til splittelsen, takk. Men det som gjør denne enestående er at ingen tidligere filosof har forsøkt å copyrighte sin filosofi; ingen tidligere filosof har forsøkt å diktere hva hennes følgere skal mene, hvilken retning filosofien skal utvikle seg i og hvem som skal få assosiere seg med henne. Dette er en fullstendig absurd holdning, og den er langt mere absurd med tanke på at objektivismen er en filosofi som utgir seg for å være objektiv, rasjonell og en filosofi for å leve på jorden; da er det åpenbart at denne må ta utgangspunkt i vår kunnskap om verden, ikke i Ayn Rand.
Videre forstår jeg ikke hvor du får dette tøvet om presedens fra. Sammenlign disse gruppene av navn: eksistensialisme, materialisme, idealisme, rasjonalisme, empirisisme, subjektivisme, perspektivisme, nihilisme og pragmatisme; og kantianisme, platonisme, arestotelianisme, marxisme, hegelianisme etc. Hvilken gruppe beskriver brede, filosofiske bevegelser og hvilke bærer størst konnotasjoner til verkene til én bestemt tenker? Hvordan hadde du reagert hvis noen hadde nektet deg å kalle deg “pragmatist” fordi du er uenig med Deweys politiske teorier?
Tilslutt, hvor mener du Kelleys objektivisme bryter med Ayn Rands filosofi?
Olve,
Du skriver: “Det er rasjonelt å opprette eller opprettholde et voldsmonopol for å sikre stabilitet og undertrykke alle andre voldelige aktører. Og det er rasjonelt å bruke vold for å sikre dettes eksistens. Dette gir en god rasjonale for staten…”
Jeg er enig, og det tror jeg også Rand ville vært. Men så skriver du:
“…men samtidig undergraver det argumentet om at denne staten nødvendigvis må være en nattvekterstat.”
Hvorfor det?
Rands argument for nattvekterstaten – altså, for en stat som ikke bruker vold mot fredelige mennesker – er at nattvekterstaten er den statsformen som best sikrer et trygt, godt og velfungerende samfunn. Rands argument er ikke at kun nattvekterstaten er i overensstemmelse med et “ikke-aggresjonsprinsipp”. Dette er Rothbards argument, ikke Rands.
Grunnen til at du bør være tilhenger av en nattvekterstat, ifølge Rand, er at det er i din langsiktige egeninteresse å bo i en nattvekterstat – nettopp på grunn av alle de dårlige konsekvensene som følger av å tillate vold mot fredelige mennesker.
Ole Martin Moen
Doktorgradsstipendiat i filosofi, UiO
Alt du skriver her er tilstede i argumentasjonen min. Poenget mitt er nettopp at objektivistisk politikk ikke kan ta utgangspunkt i et rasjonalistisk ikke-aggresjonsprinsipp, men må ta utgangspunkt i individers egeninteresse. Og siden man har forkastet prinsippet om absolutt ikke-vold som et moralsk imperativ, gjennom å tillate en stats eksistens, hvordan kan man vite at nattvekterstaten er den optimale statsform for et rasjonelt, egeninteressert individ? Kan det ikke eksistere andre tilfeller der det er rasjonelt å innskrenke andres frihet? Jeg sier ikke at nattvekterstaten nødvendigvis ikke er optimal, men at en intellektuelt ærlig person bør kunne ta slike debatter innenfor objektivismens rammer.
“siden man har forkastet prinsippet om absolutt ikke-vold som et moralsk imperativ, gjennom å tillate en stats eksistens, hvordan kan man vite at nattvekterstaten er den optimale statsform for et rasjonelt, egeninteressert individ?”
Fordi alternativet er anarki, og det har verken vist seg å være et stabilt og fredelig system.
Måtte bare dobbelt-sjekke at jeg var på bloggen din Olve. Var ikke akkurat så mye akademisk dannelse i kommentaren din.
Til saken:
“(…) da er det åpenbart at denne må ta utgangspunkt i vår kunnskap om verden, ikke i Ayn Rand.”
Ja, og dette er den tradisjonelle kritikken mot Objektivist-bevegelsen. David Kelley og IOS har nettopp av den grunn prøvd å imøtekomme dette når han helt riktig sier: “Jeg organiserer mine oppfatninger etter logisk sammenheng og sannhetsverdi, ikke etter hvilken kilde de kommer fra”. Han bryter med the Collective- tankegangen som lenge var dominerende, og fremmer objektivisme som et åpent system.
Så til spørsmålet om randianer vs. objektivist: I filosofihistorien finner vi begreper som aristoteliker, platoniker, kantainer, nietzcheaner, etc. Dette betegner personer som i stor grad slutter seg til hovedpunktene i filosofiene til hhv. Aristoteles, Platon, Kant og Nietzsche.
Da er det logisk at en som i stor grad slutter seg til Rands filosofi betegnes som randianer. Hvis man derimot er enig i hele Ayn Rands system, er man objektivist. Dette er ett semantisk skille som også DLF og Vegard Marthinsen opererer med.
Ang. Kelleys Objektivisme, anbefaler jeg artikkel-disputten mellom han og Peikoff: http://www.aynrand.org/site/PageServer?pagename=objectivism_fv
Stridighets-punkter er; moral judgement (helt sentralt i Objektivismen), sanctions and tolerance.
Olve skrev: “…siden man har forkastet prinsippet om absolutt ikke-vold som et moralsk imperativ …, hvordan kan man vite at nattvekterstaten er den optimale statsform for et rasjonelt, egeninteressert individ?”
Gjennom å obsevere verden, og se hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Hvorvidt nattvekterstaten er den beste samfunnsorganiseringen, er et empirisk spørsmål. Det er derimot et veldig grunnleggende empirisk spørsmål, og hva som er rett svar avhenger ikke bare av nyeste tall fra SSB , men av hva vi vet om menneskets natur, økonomi, historie, etc. Hvis Olve foreslår at staten bør subsidiere grunnforskning (se bloggposten ovenfor), kan ikke objektivister vite apriori at han tar feil. Det de derimot kan vite, er at han har en rimelig stor bevisbyrde på din side, for han må vise at dette tilfellet er et unntak fra den generelle regelen om at vold mot uskyldige får svært negative konsekvenser, og at samarbeid fungerer bedre.
Det er vi enige om, også at bevisbyrden er på den som vil innskrenke andres frihet sin side. Og for å konkretisere: siden mitt politiske engasjement må ta utgangspunkt i min egeninteresse, er det jeg må bevise at det er i min egeninteresse å arbeide for et konkret politisk tiltak. Slike politiske tiltak ser det ut til å være.
@Amara:
“Hvis man derimot er enig i hele Ayn Rands system, er man objektivist. ”
Problemet er at Ayn Rand ikke produserte noe helt system. Ayn Rand skrev om mye, men siden hennes totale produksjon ikke var på særlig mere enn seks hundre sider (hennes essayer, inkludert fra de skjønnlitterære verkene hennes; artikler; og bøker) filosofi, er de fleste tema uberørt eller bare overfladisk behandlet. Mens Ayn Rand var merkverdig presis om noen områder (som kopibeskyttelse) var hun taus om andre essensielle spørsmål (som hva man skal gjøre hvis frivillig finansiering av staten mislyktes). Derfor, for at objektivismen skal være et helhetlig filosofisk system, må filosofien utfylles og utvides til andre felter med referanse til de fundamentale prinsipper i objektivismen og vår kunnskap om virkeligheten. En slik prosess kan kun finne sted innenfor et åpent filosofisk system.
Til Peikoffs artikkel vil jeg innsige–utover at Peikoff er en sprute gal dogmatiker som åpenbart ikke har tenkt én selvstendig tanke–at Peikoff tar feil. Mye av det som er galt gjennomgås–og i langt større detalj–i Kelleys pamflett, men jeg resiterer gjerne noen av hans, samt mine egne, tanker her. Den første og mest fundamentale feilen i argumentasjonen er at alle fakta om virkeligheten (åpenbart begrenset til alle som direkte eller indirekte påvirker en)–alle er–har et tilsvarende bør. Det stemmer ikke; ikke alle fakta kan omformes til et entydig moralsk imperativ. Som et eksempel: sett at du har en sigarett, og jeg har mulighet til å bomme den. Spørsmålet om det er fornuftig av meg å bomme den kan da umulig ha et entydig svar, ettersom det er mange motstridende hensyn å ta: å røyke vil på lang sikt skade min helse; det kan dessuten være negativt for vår langsiktige relasjon og mitt rykte, ettersom det gir tilskudd til mitt rykte som snylter; likefullt er røyking sosialt og kan således gjøre vår relasjon bedre; videre gir røyking en kortsiktig, euforisk rus, og jeg kan simpelten ha lyst til å røyke. Så: er det da moralsk eller umoralsk av meg å bomme sigaretten av deg? spørsmålet kan simpelten ikke absolutt besvares.
Peikoffs neste feilslutning er å gå fra å fastslå at alle er har et tilsvarende bør til å hevde at denne sammenhengen alltid er implisitt og automatisk. Men vurderinger er aldri automatiske; det er en komplisert kognitiv prosess som krever både ressurser og tid; det krever både at vi samler et tilstrekkelig faktagrunnlag til å gjøre en rasjonell vurdering, og at vi utfører den kognitive prosess med å finne ut hvilken relasjon disse fakta har til oss og hvilket handlingsmønster dette impliserer. Kelleys poeng er at den bevismengde man behøver for å fordømme en hel person–i motsetning til enkelthandlinger og enkelte persontrekk–som ond er så omfattende at man sjeldent–sett vekk fra ekstreme tilfeller som diktatorer og massemordere–kan avsi en slik dom øyeblikkelig basert på personens meninger; det krever omfattende kjennskap til personen, hans handlinger og den tankeprosess som ligger til grunn for hans meninger. Derfor hevder Kelley, med rette, at normen for kommunikasjon med mennesker av andre oppfatninger bør være toleranse, forståelse og åpenhet–og siden dette de facto er hvordan du oppfører deg overfor folk du er uenig med går jeg utifra at du er enig.
Flere mindre feil kan nevnes, men det essensielle er at Peikoff, og Ayn Rand, flere steder tar feil. Spørsmålet som så melder seg er: kan disse feil rettes opp uten at det strider med objektivismen? Jeg mener grensen for dette går der feilene ikke strider mot de fundamentale prinsippene Ayn Rand fastla–for å skulle måtte ekskommuniseres eller å måtte fastholde ved bagatelliske momenter man vet er gale ville være absurd–og dermed at objektivismen må identifiseres som disse prinsipper og ikke Ayn Rands verker i sin helhet. For om en filosofi skal være helhetlig og konsis må den både være altomfattende og innbyrdes konsistent; da kan ikke direkte feil og selvmotsigelser få eksistere internt i filosofien; de må rettes opp. Videre–og dette er det viktigste–: sålenge objektivister smykker seg med å være rasjonelle og virkelighetsorienterte, er de nødt til å søke sannheten i sin kunnskap om virkeligheten, ikke i dogmene til Ayn Rand. Denne motsetning er den egentlige kjernen i Peikoff/Kelley-debatten, og det er åpenbart hvilken side fornuftige og intellektuelt ærlige mennesker bør havne på.
Jeg er helt enig i at Objektivismen må utfylles for å bli et helhetlig filosofisk system. Men diskusjonen her går ikke på hva som er det intelllektuelt konsekvente og rasjonelle alternativet. Det er jo åpenbart Kelley skolen. Spørsmålet og det debatten går ut på, er som du selv skriver: om feilene kan rettes opp innenfor Objektivismen?
Som jeg har nevnt endel ganger nå, så er svaret på det nei. Kelleys helhetlige “åpne” system må anses som randianisme/randianere, og ikke Objektivisme/objektivister. Selv om det er et valid argument at et system som er i overensstemmelse med grunnpilarene, men avvikende i andre spørsmål, fremdeles kan anses som Objektivisme, er ikke dette i tråd med Ayn Rands “patent” eller “copyright” på eget system, og det må tross alt være den avgjørende faktoren i strids-temaet.
Ayn Rand skrev i 1961 i For the New Intellectual at «the name I have chosen for my philosophy is Objectivism». I en artikkel i 1980 skriver hun at hun er opptatt av å beskytte navnet Objektivismen, og at «anyone using that name for some philosophical hodegepodge of his own, without my knowledge or consent, is guilty of the fraudulent presumption of trying to …pass his thinking off as mine…[...] If you agree with some tenets of Objectivism, but disagree with others, do not call yourself an Objectivist…» (The Objectivist Forum, Februar 1980).
Kun Ayn Rand selv kunne tilføye elementer til Objektivismen, og med Ayn Rands død opphørte denne muligheten. Nye oppdagelser innen filosofi vil, forutsatt at de er sanne, være i samsvar med Objektivismen, men de vil ikke være en del av Objektivismen. Her er jeg altså enig med Peikoff. På bakgrunn av dette er det fristende å hevde at det kun finnes èn eneste Objektivist: nemlig Ayn Rand selv.
Det er mange feilslutninger hos Peikoff, og ikke minst mange emner Objektivismen er taus om. Eks. utilsiktede konsekvenser av handlinger, som Hayek tillegger stor vekt i sitt forsvar for kapitalismen.
Men kjernen i splitten mellom Kelley og Peikoff er etter min mening de to ulike oppfatninger av hva objektivitet ER.
Rand beskriver objektivitet som en bestemt relasjon mellom en person og virkeligheten, eller det aktuelle objektet. Hun setter objektivitet opp mot to former for ikke-objektivitet: nemlig intrisisisme (det syn at objektiviteten finnes utelukkende i objektet, ute i virkeligheten) og subjektivisme (sinnet er aktivt, verden er passiv).
For å kunne være objektiv, må en person balansere mellom krav, fakta og begrensninger fra den ytre virkeligheten på den ene side, og sin egen personlige kontekst, preferanser og ønsker på den annen side. Denne balansegangen mellom ytre virkelighet og personlig kontekst kan oppleves eller beskrives som en likevekt; om en blir for snever den ene veien tipper en over i intrinsisisme, blir en for snever den andre veien, tipper en over i subjektivisme.
Den grunnleggende uenigheten mellom Peikoff og Kelley er dermed at; Peikoff oppfatter Kelley som subjektivist, og Kelley oppfatter Peikoff som intrinsisist.
Voilà! Autoritetsdyrking vs. Åpen diskusjon.
Isåfall er vi tilbake til poenget i min første respons: ingen andre filosofer enn Rand har noensinne forsøkt å kopibeskytte sin egen filosofi, for dette er en absurd ting å gjøre. Skal man være så fanatisk snever at det i et filosofisk system ikke kan endres den minste lille detalj, er man nødt til å forholde seg til seks milliarder individuelt navngitte filosofier, for jeg har ennå tilgode å møte noen som ikke er uenige om noe. Derimot, skal konsepter som filosofiske bevegelser, retninger og skoler i det hele tatt ha noen funksjon, må de til en viss grad være åpne.
Altså: når Ayn Rand skriver at hun ikke vil at noen som på noen måte er uenige med henne skal få kalle seg “objektivist” (fremdeles med liten o, ettersom ‘-ismer’ aldri har stor forbokstav på norsk), er dét som så; men det betyr ikke at vi skal unne henne det privilegium. Tvert imot, når man tenker på hvordan andre, tilsvarende navn har endret betydning, er det å strekke seg langt å reservere begrepet til dem som ikke gjør større endringer enn det Kelley gjør.
“men det betyr ikke at vi skal unne henne det privilegium.”
Tja, dette er vel strengt tatt snakk om mer enn et privilegium.
Det er ikke vanskelig å tenke seg hvorfor hun kopibeskyttet sin egen filosofi, med tanke på at hun opererer med absolutter i hele sitt tankesystem. Hvis hun kan fremme virkelighet som noe absolutt, kan Rand også fremme sitt eget system som noe absolutt. Som hun sier i “The Virtue of Selfishness”
“Just as, in epistemology, the cult of uncertainty is a revolt against reason — so, in ethics, the cult of moral grayness is a revolt against moral values. Both are a revolt against the absolutism of reality.”
Det interessante er jo at det er disse absoluttene, som har skapt så mange stridigheter og motsigelser i objektivismen og objektivist-bevegelsen. Derfor er randianismen et helt nødvendig korrektiv til Ayn Rands tankesystem, dersom det skal være logisk konsekvent.
Isåfall er vi enige om alt unntatt navnet. Men det er et siste moment: hvilken side av debatten man ønsker å støtte. Uansett hvordan man snur og vender på det er forskjellen mellom “objektivist” og “randianer” (eller hva man enn ønsker å kalle det) marginal. Forskjellene mellom Kelleys og Peikoffs tolkninger av Ayn Rands filosofi, deres innfallsvinkler og metodikk, er derimot store. Jeg mener derfor at om man mener at Kelleys versjon er den rette, bør man støtte en utvidet bruk av objektivisme-begrepet, om ikke for annet enn å markere motstand mot Peikoff-sidens dogmatiske og intolerante holdninger.
Har man først akseptert at man trenger en stat med voldsmonopol, er det liten praktisk forskjell i hvordan man veiver den magiske staven av makt.
Vi har anarki overalt i dagens samfunn, når vi handler på butikken og på jobben med våre kollegaer. Når du går inn i butikken, da viser du hensyn til de andre menneskene, venter i kø og er hyggelig.
Hvorfor er det slik at vi fungerer bra i disse “anarkiene” som oppstår i samfunnet? Enkelte (alle fra objektivister til kommunister) mener at vi tydeligvis kun oppfører oss som rasjonelle og snille mennesker når det er en overhengende fare for at politi (stat) skal komme å straffe oss hvis vi er ulydige. Det er en argumentasjon som er vanskelig å følge.
Desto mer liberal en stat er, desto større velstand og fred har man. Desto mindre liberal, desto mer krig, tortur og terror får man (se på dagens USA som har falt så dypt at de utfører tortur). Hvorfor skal det være slik at overgangen fra en politi-stat (minarki) til et anarki vil medføre totalt kaos? Blir mennesker irrasjonelle og ulydige med en gang vi ikke har et organisert militært forsvar og politi?
Som politikker i Høyre (at du er, ikke jeg), ser jeg hvordan rekken av logiske konklusjoner hos deg går: Objektivismen tillatter en stat for militær, politi og rett – hvorfor kan vi ikke da strekke oss litt til? … Desverre er det fortsatt umoralskt å utøve tvang og vold mot andre, uansett hvilket personlig rasjonale man oppfinner for å argumentere for en slik vold. Lev i fred
Sammenlign land med sterke stater som forsvarer eiendomsretten, som Singapore, Hong Kong, USA, Norge, med land der staten er så svekket at den ikke lenger kan utføre grunnleggende rettstatsoppgaver, som Somalia, Brasil, Kongo, Afghanistan. Hvilke land har de frieste økonomiene? Hvilke land har størst økonomisk vekst? Hvilke land er det best å leve i? Hvilke land er friest? Hvilke land er fredeligst?
Samfunnet blir friere, fredeligere og bedre når staten griper mindre inn i individers friheter. Men dette slutter å gjelde når staten griper så lite inn at den ikke lenger straffer overgripere. Anarki er ikke fredelig.
Desto mindre offentlig styring (tvang mot borgerene), desto bedre er landet å leve i.
I et anarki, er denne friheten (enesten formen som faktisk gir frihet) absolutt og det burde være det beste landet å leve i.
Anarki er ikke fredelig fordi det mangler en stat som kan straffe overgripere? Hvilke fakta baserer du den påstanden på?
Det finnes eksempler hvor anarki har fungert og det har ikke falt sammen pga. vold eller ufredeligheter (http://en.wikipedia.org/wiki/Anarchy). Som jeg også nevnte i første innlegg, vi har anarki overalt i samfunnet uten at det faller sammen. Vi trenger ikke et monopol på sikkerhet, sikkerhet vil fungere mest optimalt i et fritt marked på lik linje med alle andre produkter og tjenester.
Det finnes derimot betraktelig mengder med bevis for at stater har vært ansvarlig for en enorm mengde drap på mennesker.
Man vil ikke få fred i et land hvor staten har kollapset, Somalia og Kongo kan ikke sies å ha vært fungerende stater. Stadig privatiering av det offentlige i Norge, mot et mål å redusere staten til ingenting, bør være hva vi alle strever mot. Kun med frihet, vil vi ha fred.