Fordypningsoppgave i norsk: Bjørneboes karakterer

Oppdatert: Da har jeg fått tilbake oppgaven. Jeg fikk 5+, hvilket naturligvis er den verst tenkelige karakter å få; det er akkurat ikke godt nok, men såpass bra at det ville være skjødesløst å benytte seg av andresjansen. Som ventet fikk jeg kritikk for å gape over for mye, og for at jeg ikke har noen skikkelig avslutning. Videre er det påpekt at jeg skriver mere om Bjørneboes liv enn jeg egentlig har belegg for (det er helt riktig: det er veldig mye synsing her). Det er også litt flere skrivefeil enn jeg kan være fornøyd med (selv om jeg også er irritert fordi læreren har korrigert ting som beviselig ikke er feil, deriblandt en helt kurant bruk av semikolon). Pinlig er det også at jeg nærmest konsekvent har kalt Frihetens øyeblikk for Frihetens historie. I versjonen som nå ligger ute har jeg rettet opp disse feilene. Så folkens: bør jeg benytte meg av andresjansen?

I god tradisjon legger jeg ut en skoleoppgave jeg er relativt fornøyd med. Idag har jeg skrevet fordypningsoppgaven min; denne har for øvrig et fullstendig sinnsykt konsept, der vi har arbeidet med kildematerialet i et halvår før vi skriver oppgaven–spørsmålet har vi laget selv–i en ordinær tentamenssetting; dog, for å hindre oss i å skrive oppgaven på forhånd, har vi måttet lage tre forskjellige oppgaver. Den åpenbare svakheten er naturlig nok at det fremdeles lønner seg å skrive alle tre oppgaver på forhånd, og man dermed kun effektivt oppnår en tredobling av arbeidet for de flinkeste elevene. Dette gjorde dog ikke jeg–ikke fordi jeg ikke forsøkte, men fordi tiden ikke strakk til; jeg måtte derfor skrive hele oppgaven i løpet av dagen. Jeg er som sagt relativt fornøyd. Jeg unngikk heldigvis skrivesperre–faktisk skrev jeg vesentlig lengre enn minstekravet–og jeg synes jeg både skrev godt, hadde gode resonnementer og interessante tolkninger. Svakheten er at digresjonene kan ha tatt overhånd, og tatt fokus vekk fra den egentlige problemstillingen. Dessuten lurer jeg på om jeg kan ha vært for gjenfortellende og for lite analyserende da jeg skrev om karakterene jeg mener er typer. Dessuten har jeg ikke fått til en skikkelig avslutning.

Men! jeg har en ekstra sjanse! Hvis jeg er misfornøyd med oppgaven, kan jeg skrive en av de to andre oppgavene ved en senere anledning (karakteren fra den første skriveøkten vil da bli slettet, og den andre blir endelig) . Og i så fall bør jeg begynne straks. Så spørsmålet til dere lesere blir da: bør jeg slå meg til ro med denne oppgaven, eller bør jeg benytte meg av andresjansen?

I denne oppgaven vil jeg undersøke Jens Bjørneboes bruk av karakterer og karakterskildringer i de tre romanene Jonas, Frihetens øyeblikk, og Haiene, og jeg vil forsøke å finne biografiske trekk ved noen sentrale karakterer. Jeg vil også forsøke å svare på om karakterene kan betegnes som typer;—med type mener jeg her at en karakter kan oppsummeres med et veldig enkelt premiss, og har få fasetter utover dette; men i motsetning til kun en flat karakter, sikter jeg til karakterer som med vilje er konstruert enkle, slik at de kan settes opp mot hverandre og brukes til å fremme budskap, gjerne budskap som strider med det karakteren selv står for. Et eksempel på og et referansepunkt for en slik typekarakter er Pastor Manders i Ibsens Gengangere, som uten å være en direkte flat karakter, på en nærmest parodisk måte besitter alt av hva Ibsen anser som skadelig ved kirken, og dermed kan brukes som en vehikkel for Ibsens anti-kirkelige budskap.

I Jonas følger vi den ordblinde Jonas, som ikke kan lese og dermed ikke passer inn i den kjøttkvernen Bjørneboe mener skolen har blitt. Jonas blir grusomt mobbet, både av lærere og medelever, og når det bestemmes at han skal overføres til hjelpeskolen ”Iddioten” rømmer han med et skip. Historien får dog en lykkelig vending når han treffer jungmannen ombord, og denne skaffer ham en plass på (det som til forveksling minner om) Oslos Steinerskole. Dette fungerer dog som en rammefortelling, og tittelkarakteren selv er slettes ikke den mest sentrale karakteren. Snarere skifter fokus mellom vidt forskjellige karakterer, og deres historier sammenfiltres på en måte som ikke er helt ulik en moderne flettverksfilm.

I Frihetens øyeblikk er karaktergalleriet langt snevrere, og vi følger her kun én person, ikke identifisert ved navn, som gjennom sitt virke som rettstjener i den tyske fjellandsbyen Heiligenberg utøver ”den daglige urett”, samtidig som han forfatter, eller ”protokollfører”, som han kaller det, det enorme verket Bestialitetens historie, der han gjennomgår menneskehetens historie av ondskap og overgrep. Boken har ingen konkret handling, men består kun av en samling anekdoter, digresjoner og refleksjoner, fra fortellerens virke som rettstjener, hans ungdomstid, eller da han ”var i landet Kaos”, og fra hans ”protokollføring”; boken kan således sies å heller være et slags fiktivt essay enn  roman.

Haiene er den av de tre som i størst grad har en klassisk romanstruktur, og den har muligens det rikeste persongalleriet. I boken følger vi seilskuten Neptun og dens mannskap—fungerende som en allegori for verdenssamfunnet—gjennom et mytteri og dens påfølgende forlis. Hovedpersonen er annenstyrmannen Peder Jensen, som rives mellom sin sympati for de undertrykte massene forut, og sin plikt overfor offisérene akterut.

Alle disse tre er klare tendensromaner, der Bjørneboes anarkistiske og anti-autoritære holdninger kommer klart til uttrykk. Men bøkene har også klare selvbiografiske trekk, og Bjørneboes sentrale karakterer kan dermed brukes som en kilde til kunnskap, ikke bare om hans tanker og holdninger, men om hans person, hans erfaringer, og hans personlige situasjon og følelsesliv. Boken hvor dette er mest markant, mener jeg er Frihetens øyeblikk. Romanen skildrer en distansert misantrop som kynisk ”protokollfører” menneskets bestialske historie; derigjennom funger boken som en metaroman, for Bjørneboe fremstår selv som en distansert misantrop, og romanen er i seg selv en protokollføring over menneskets bestialitet. Hovedpersonens kynisme understrekes i boken ved at han kommer over en samling usedelige fotografier, som skildrer en rekke lokale autoritetspersoner i akt med både barn og dyr. Rettstjeneren forferdes, men unnlater å rapportere hendelsen, og rasjonaliserer dette i ettertid med at ”[a]lpin usedelighet er ikke noe å hefte seg ved. Det er snarere utmerket at de små bjørnene har den slags interesser, på bekostning av mere skadelige.” (Bjørneboe, 1966, s. 45)

Samtidig har hovedpersonen svært mange ytre trekk til felles med forfatteren: de er begge nordmenn, født på samme tid; de har begge flyktet landet under krigen, og hatt sin ungdomstid i Stockholm, der de har kommet inn i det bohemske miljøet der; de har begge søkt en karrière som malere, før de har slått igjennom som forfattere; de har begge reist meget rundt i Europa, og ervervet omfattende kjennskap til de europeiske kulturer; de er begge språkkyndige, anarkister, og alkoholikere; og de er begge seksogførti år i skrivende øyeblikk. Forskjellen er at Bjørneboe fortsetter sitt virke som forfatter og aktiv samfunnsdebattant, mens den anonyme hovedpersonen har trukket seg tilbake og nøyer seg med å kjølig observere menneskets råskap. Dog vil jeg argumentere for at Heiligenberg for Bjørneboe heller er en mental tilstand, enn en konkret tilværelse, og at rettstjeneren er Bjørneboe på sitt mest nedslåtte, tilbaketrukne og alkoholiserte.

Da romanen er satt til en annen tid og et annet miljø enn det Bjørneboe selv levde i, har Haienes hovedperson og Bjørneboe har naturligvis få ytre fellesnevnere, og det som er det definerende karaktertrekk ved annenstyrmannen—hvordan han tiltrekkes og frastøtes havet; hvordan han frykter det,men ikke kan leve uten det—er fraværende i Bjørneboes liv. Det er interessant hvordan sjømannsmotivet er såpass dominant i Bjørneboes bøker—ikke bare Haiene, men også i Jonas og i Frihetens historie er det sentrale karakterer som har bakgrunn som sjømenn—, da Bjørneboe aldri var til havs selv. Til en viss grad kan dette sees som en refleksjon av Bjørneboes bakgrunn som skipsredersønn; videre kan det være et hendig grep for å tillegge karakterene den livserfaring de behøver. Samtidig må dette sees i sammenheng med den allegoriske rolle Bjørneboe tilegner havet i boken: I en lengre digresjon dissekerer annenstyrmannen sin egen frykt for havet, representert ved den greske havguden Neptun (eller den romerske Poseidon), og hva det for ham symboliserer. Han skriver:

”Neptun reiser også stormen, på havets overflate og i blodets indre og i hjernens fødselsvann: — følelsenes stormer og galskapens tyfoner.

Er det merkelig jeg er redd for havet?” (Bjørneboe, 1976, s. 30)

Slik setter Bjørneboe likhetstegn mellom den råe naturkraften og menneskets råskap. Dermed kan Jensens dragning mot havet sidestilles med Bjørneboes dragning mot det Onde; Bjørneboe er, i alle fall slik han fremstår i Frihetens historie, mere en misantrop, enn en idealist, og han styres mere av en pliktfølelse til å skildre og dokumentere ondskapen, enn av et ideal. Dette er også parallelt med hvordan rettstjeneren i Frihetens historie skildrer sin dragning mot det tyske, som for ham er selve epitomen av det Onde.

Videre, selv om annenstyrmannen ikke deler forhistorie med Bjørneboe, er han fremdeles representativ for Bjørneboes holdninger og følelsesliv. Styrmannen deler den samme anti-autoritære holdningen og anti-materialistiske holdningen. Dog er han markant forskjellig fra rettstjeneren i Frihetens historie; der rettstjeneren er en tilbaketrukket observatør, er annenstyrmannen en aktiv deltager, og han får også føle bestialiteten i seg selv: ”Uten å ha anlegg for voldshandlinger, kunne jeg føle at det var noe i meg som ikke ville ha noe imot å plante en knytteneve i det dumme, oppsvulmede røde ansiktet hans.” (Bjørneboe, 1976, s. 57) Og i motsetning til Frihetens historie, tar Haiene en optimistisk vending der annenstyrmannen innser at ” [f]or mennesket finnes det håp. Selvfølgelig bor destruksjonen i oss alle. I enhver av oss bor en morder. Men det bor også en frelser og en redningsmann i oss. I løpet av denne dødsnatten på korallrevet gikk dette opp for meg; vi er villige til å slå hverandre ihjel, men vi er også villige til å sette livet inn for hverandre.” (Bjørneboe, 1976, s. 200) Dette kan tyde på at Bjørneboe selv var i lysere faser av livet.

I Jonas er der som sagt ingen klar hovedperson å sammenligne med, men av de karakterene som kan betegnes som heltene i historien, fungerer flere som direkte talerør for Bjørneboes egne meninger om skolevesenet, og, indirekte, samfunnet. Flere har også klare likhetstrekk med forfatteren; det gjelder spesielt den tidligere nevnte jungmannen: denne har bakgrunn fra et nihilistisk og opprørsk miljø, og er påvirket mye av de samme ideologiske strømninger som har formet forfatteren selv; senere har han i likhet med Bjørneboe hatt en lærerstilling ved Steinerskolen (som sagt er skolen ikke navngitt, men likhetene er åpenbare), som han måtte gi opp fordi den ble en for stor påkjenning for ham. Samtidig kan man tenke seg at mens jungmannen representerer Bjørneboe i nåtid, representerer andre karakterer Bjørneboe i andre faser av livet: Bach er Bjørneboe mens han fremdeles arbeidet som lærer ved Steinerskolen—han er hardt prøvet, men fremdeles en idealist—; mens overlærer Jochumsen/Abraham Werner er Bjørneboe slik han ser seg som gammel: utbrent og bitter, og en agressiv, men irrelevant, samfunnsdebattant.

Bjørneboes bøker er som sagt tendensromaner, og den vanlige gjennomføringen av dette er å konstruere problemstillinger som belyser hva man ønsker å ta opp, og at karakterene da også er typiske for en side av debatten. Det er også vanlig at slike karakterer ikke bare har enkelt definerte personligheter, men at denne også gjenspeiles i karakterens utseende, væremåte, og gjerne navn. I Jonas er dette spesielt tydelig, da flere av karakterene er gitt symbolske navn. Rektoren ved ”Steinerskolen” står som et bilde på nestekjærligheten, og er derfor gitt navnet Johannes Marx, etter kjærlighetens apostel og sosialismens ideolog. Jonas’ eneste kamerat, den dønn ærlige og vennligsinnede Birger, har sitt navn fra at han er den som ”berger” Jonas ved å fortelle om mobbingen. Og den slue antagonisten, overlærer Strange, har et navn som ikke bare henspiller på hans strenghet, men også på ”strangulere”; slik antydes det at det skoleregimet Strange står for kveler barnas kreativitet og lærevillighet. (Jonas)

Bjørneboe bruker også andre deler av karakterskildringen til å få frem  Stranges sluhet og umoral. Hans personlighet beskrives blandt annet gjennom nesen hans—”Hele mannen lå i den nesen. De kunne nok bøye ham ned, trykke ham flat, forbigå ham, overse ham, slippe andre fram, — men alltid rettet han seg opp igjen. Og en dag ville han bli overlærer.” (Bjørneboe, 1955, s. 27)—; gjennom hvordan han knirker stemmen på riktig lektor-vis; gjennom hvordan han skriver et uforståelig og parodisk samnorsk; og så videre. Skildringene av Strange er humoristiske og bitende, og han blir dermed en slags karikatur av proponenter for det nye skolevesenet.

Denne tendensen til parodi er ikke så markant i de to andre bøkene. Frihetens øyeblikk (Ja!) er også humoristisk, dog humoren er av en mere makaber form, men grunnet bokens anekdotiske oppbygning, er det vanskelig å svare på om karakterene svarer til den typedefinisjonen jeg har redegjort for; karakterene er flate fordi de er skildret overfladisk, samt fordi skildringene er formet av fortellerens skråblikk. Det finnes dog unntak, og jeg vil redegjøre for det klareste: ”Schweinehund”. ”Schweinehund” er en tysk nazioffisér utstasjonert i Norge under krigen, og er igrunn en trivelig fyr, sett bort ifra hans infernalske form for humor: å sparke til de okkuperte og rope ”Scweinehund” til dem, mens han ler så tårene renner. Likefullt var han ikke blandt de verste, så når han etter krigen, nedslått og ruinert, sender et brev til til der han var stasjonert og tigger om hjelp, bestemmer befolkningen seg for å sende ham et helt lager med mat. Men ”Schweinehund” ”rørte ikke en ting i gavepakken, ikke en ostebit, ikke en pølse. Han solgte heller ikke. Han byttet” (Bjørneboe, 1966, s. 189), og klarte slik å bygge opp en verdifull startkapital innen marken ble vekslet inn, og ble senere en av Tysklands rikeste menn.

Bjørneboe skriver at ”[...] Schweinehund er som spyttet ut av folkesjelen: Hans historie er Germanias historie.” (Bjørneboe, 1966, s. 191) Dermed bruker han ”Schweinehund” som en metafor for hele det tyske folk. Ikke bare besitter ”Schweinehund” egenskaper Bjørneboe anser som typisk tyske, som jovialitet, enkelhet og kjærlighet til fet mat; han er selve bildet på den renskårede materialismen Bjørneboe mener ? unik for tyskerne og selve kilden til deres historiske grusomhet.

Haiene, i kraft av å være Bjørneboes siste roman, kan også sies å være den mest modne. Karakterene mangler både karikeringen man ser i Jonas og den overfladiske tilnærmingen man finner i Frihetens historie; de fremstår som helstøpte og mangefasetterte. Dette betyr dog ikke at boken ikke har typefremstillinger, men disse er mere subtile og nyanserte enn i de to foregående; unntakene må være den deliriske stuerten, som i sitt vanvidd fungerer som en komisk avlastning, og den fundamentalistiske og Ahab-aktige førstestyrmannen; sistnevntes personlighet er understreket av hans ”uhyggelige likhet med Abraham Lincoln”, og gjennom sine fordømmelser gir han et frempek om det kaos og den brutalitet som venter.

Av de øvrige karakterene er kapteinen og Arrowsmith, lederen for mytteriet, interessante.  Kapteinen skildres som den fullkomne materialist, som i sitt pengejag nærmest sultefórer mannskapet. Han skildres som likegyldig og distansert, og det er tydelig at Bjørneboe skildrer ham slik for at pengene ikke har blitt en kilde til lykke, snarere til tomhet. Kapteinen er gjerrig og egoistisk, og det er for ham uforståelig at noen kan handle på annet grunnlag enn materielle verdier. Egoismen kommer videre til uttrykk gjennom denne replikkvekslingen:

”[...] Det har vært min måte å søke uavhengighet på. Vi har våre illusjoner styrmann.’

’Om uavhengighet?’

’Om det også. Skjønner De ikke, styrmann, at hvis De hjelper noen, da binder De Dem, da sitter De i garnet.’

’Moralen er altså: Hjelp aldri noen?’

’Ja.’” (Bjørneboe, 1976, s. 131)

Også her er personligheten gjenspeilet i utseendet: kapteinen er beskrevet gjennomført likegyldig, tykk og griseaktig, og med sitt  ”aldeles utrykksløse, ugjennomtrengelige, runde ansikt” (Bjørneboe, 1976, s. 24).

Kapteinens rake motsetning finner vi i mulatten James Arrowsmith, som inntar en lederrolle for mytteristene. Der kapteinen er likegyldig og lubben, er Arrowsmith rak og stolt; der kapteinen er sløvet, er Arrowsmith brennende og intens. Der kapteinen er et bilde på den utbytterske kapitalist, er Arrowsmith den sterke, undertrykte mannen. Men Arrowsmith er også brutal og hatefull, og han drives i større grad av hevntørst enn av idealisme; han er mere en Lenin enn en Mandela. Den generelle konklusjonen som må trekkes om Haiene er at selv om den har de mest komplekse karakterene, er det samtidig den som bruker typefremstilling tydeligst, for romanen er allegorisk, og enkeltpersoner tjener som metaforer for hele folkegrupper.

Bibliography

Bjørneboe, J. (1966). Frihetens historie: Heilenberg-manuskriptet. Oslo: Gyldendal.

Bjørneboe, J. (1976). Haiene: Historien om et mannskap og et forlis. Oslo: Gyldendal.

Bjørneboe, J. (1955). Jonas. Oslo: Den norske bokklubben.

Jonas. (u.d.). Hentet 11 08, 2010 fra Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_(roman)