Så enkelt er det
januar 16, 2011 7 kommentarer
Jeg blir spurt av @rzr:
Kan man egentlig eie idéer? Kan man egentlig eie informasjon? Hvis ikke, burde man kunne det? Jeg ville si nei.
Jeg svarer:
Selvsagt bør man kunne det. Hvis ikke ville man jo ikke ha noen rettighet til det åndsverk man selv har skapt. Hvis jeg har skrevet en bok, er det åpenbart at jeg skal ha rettighetene til denne. Hvis jeg har laget en låt, er det åpenbart at jeg skal ha rettighetene til denne. Hvis noen forskyner seg av mitt åndsverk uten min tillatelse, er det åpenbart at de har begått en kriminell handling. Så enkelt er det faktisk.
Så kan jeg være enig i at lovgivningen rundt intellektuell eiendom iblant går for langt, og gir noen rettigheter til noe som slettes ikke er deres skaperverk (patent på gener er et skrekkeksempel). Hva gjelder kriminalitetsbekjempelse, er det problematiske aspekter i skjæringspunktet med personvern. Jeg kan også være enig i at rettighetshaverne ikke opptrer særlig klokt. Men det generelle prinsippet må være at intellektuell eiendom må bevares.
Blogget om, faktisk! Ja, jeg får vel nesten utdype min tankegang da. Dette er mer et filosofispørsmål for meg enn noe annet, så jeg håper at begrunnelsene mine er sammenhengende og gir mening. Føler meg veldig intellektuelt utkonkurrert i dette selskap så jeg skal gjøre mitt beste.
Det finnes to typer intellektuell eiendom, tror jeg. Privat og offentlig. Det private er ens personopplysninger. Kontonummere, fødselsnummer, etc. Dette er kritisk informasjon som andre kan utnytte på potensielt skadelige måter mot en selv eller andre. Dette er informasjon som er verdt å beskytte og ta vare på. Men informasjon er jo så mangt. Det kan diskuteres hvor linjen går, men jeg skal prøve å forklare hvor jeg selv mener eiendom av informasjon ikke bare blir umulig, men at det eneste rette er kun å kreve opphav, ikke eiendom.
Det de fleste tenker på som intellektuell eiendom – skaperverk av typen musikk, litteratur eller bilder – er ikke informasjon som kan utnyttes på en kriminell måte mot enkeltpersoner, (ettersom det meste av det er fiktivt) og det eksisterer dermed ikke noe behov for samme type beskyttelse for denne informasjonen. Jeg tror den eneste grunnen til at vi har opphavsrett slik det eksisterer i dag er rett og slett fordi vi har en monetær økonomi, og kunstnere er nødt til å tilpasse seg den.
Problemet er at denne typen skaperverk er ikke ment å være private. De er ment for å deles med andre mennesker, og når denne typen informasjon først formidles, så slutter den å eksistere kun i skaperens hode og blir “sluppet ut” i det uendelige menneskelige sinn. Informasjonen blir offentlig helt av seg selv, fullstendig utenom opphaverens kontroll. Dermed så kan ikke denne informasjonen eies så snart formidlingen har funnet sted. Opphavet burde ikke strides om så sant dette er dokumentert, men eiendom blir en umulighet. Idéer flytter seg ikke fra et sinn til det andre. Én idé kan ikke stjeles, bare kopieres.
Jeg tror også at et annet viktig filosofisk poeng med kunsten (offentlig informasjon) er at den eksisterer utenom vår monetære økonomi. Det eneste som gir kunst verdi er mennesket som observerer den, men den verdien er aldri monetær av natur, den er personlig. Det er svært få kunstnere som benytter sitt skapertalent utelukkende for monetær gevinst. Kunstnerisk integritet handler jo om å skape noe til tross for penger, for å dele noe med verden. Man kan fullt mulig være opptatt av anerkjennelse, men den kommer ikke i form av penger. Den kommer av å oppleve noe til felles med andre mennesker som setter pris på det du har skapt, en takknemlighet. Opphav er derfor viktigere enn monetær kompensasjon.
Ettersom all offentlig kreativ tanke spres uten noen form for kontroll (fra sinn til sinn) så mener jeg det rett og slett er feil å påstå at man kan eie denne informasjonen. Eierskap tilsier at man har skapt eller tilegnet seg noe som man selv kontrollerer, noe fysisk. Når det gjelder informasjon så må man skille mellom hva som er privat og ikke, og hva de egentlige konsekvensene av å dele de forskjellige typene informasjon er.
… Og nå vet jeg ikke selv om jeg kan utdype noe særlig mer. Om det er noe overbevisende argument vet jeg ikke. Dette har bare vært mitt eget syn på saken veldig lenge.
Dette argumentet er kun gyldig for én type spredning av intellektuelt materiale, illustrert ved at jeg hører en sang og deretter nynner på den hele veien hjem. I dette tilfellet er det faktisk ingenting fysisk og materielt som har blitt påvirket; kun ideer har forflyttet seg og kopiert seg. Dette er ikke tyveri, og det er ikke noe som myndighetene kan eller bør regulere. Det diskusjonen derimot dreier seg er ikke kopiering av ideer, men av konkrete, digitale objekter, som musikkfiler, tekstdokumenter og programmer. Disse har ikke sin eksistens i det uendelige menneskelige sinn, men i fysiske nuller og ett-tall på et fysisk lagringsmedium. Noen har brukt tid og krefter på å skape objektene, og derfor er de rettmessige eiere. Noen ønsker også å selge kopier av åndsverket sitt og tjene penger på det; det skal de få lov til. Noen igjen opplever at andre distribuerer og/eller benytter seg av deres åndsverk uten deres tillatelse; da har de fått sin eiendom krenket. Ja, så enkelt er det.
Beklager men dette er ikke argumenter som går rett inn i hjertet mitt
Spørsmålet er om man kan eie en ide eller informasjon? Selvsagt kan man det, man eier da alt som er oppe i enns eget hodet. Man eier også alt som vårt eget hode produserer, med å bruke fysisk og mental energi (privat eiendomsrett). Det skal vanskelig la seg gjøre å argumentere for at man ikke eier en idé man har fått inn i hodet sitt.
Kan flere ha samme idé samtidig? Selvsagt. Kan to mennesker finne på samme idé uavhengige av hverandre? Selvsagt!
1. Man kan eie en idé.
Hele konseptet og lovverket med intellektuell eiendomsrett handler om å sikre investeringer i felleskapet innenfor kultur. Man ønsker å bruke staten som en institusjon til å sikre menneskers investeringer i intellektuelle skaperverk. Noe som hverken er logisk riktig og vi har imperiske observasjoner fra før lovverket kom og helt frem til idag, at skaperverk lages utenfor lovens rammeverk.
Den første “copyright” loven het “Statute of Anne” og kom som en konsekvens av at britiske trykkere tapte mye penger i konkurransen med trykkere i Scottland som produserte bøker billigere. Tilhengere av staten er aldri tilhenger av fri konkurranse, da går prisene ned og borgerne får bedre forhold. Slaveeieren (err.. mente staten) ønsker alltid å ha en viss kontroll på sine slaver (err… borgere).
Mange mennesker tror ikke lengre på et fritt samfunn, mange har mistet troen på frivillighet og samarbeid. Mange tror at ingen ville produsert musikk, filmer, bøker eller andre intellektuelle verk – hvis man ikke sikrer et monopol til dem som skaper (i starten var det trykkeriene som hadde copyright, ikke forfatteren).
Selvsagt er det ikke slik, det finnes musikkere og forfattere idag som får betalt for å produsere og skrive. Programmerer som lager dataprogrammer har idag ikke likhet for loven, en programmerer overlater rettighetene til det man skaper til oppdragsgiveren. Hvorfor er det ikke likhet? Hva er det som gjør at samme modell som fungerer for programmerer, ikke vil fungere for musikkere og forfattere også?
1. Man kan eie en idé.
2. Enkelte ønsker å bruke statlig makt for å beholde et intellektuelt monopol.
Intellektuelt monopol er (teoretisk og praktisk) umulig og det er høyst problematisk at man benytter staten til noe slikt. Intellektuell eiendomsrett krever at man bryter helt og holdent med den private eiendomsretten, som jeg og mange andre mennesker i verden holder veldig høyt og som et viktig grunnlag for et fritt og fredelig samfunn.
Hvis man tror at intellektuel eiendomsrett er en reel rett, kan man begynne med å endre Menneskerettighetserklæringen:
- Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre.
- Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
Jeg kan pr. dagens lovverk ikke tegne Mikke Mus på mitt eget papir med min egen penn.
Hvordan bør intellektuell eiendom håndteres? Gjennom frivillig avtale mellom produsent og kunde. Hvis noen bryter avtalen, kan dem som har inngått avtalen straffes etter avtalen. Tredjeparter er aldri bundet av en kontrakt inngått av andre. Hvis jeg hører noen på gaten synge en sang og jeg gjengir denne sangen, har ikke jeg brutt noen kontrakt/avtale og kan ikke straffeforfølges.
Dette er hvordan vi håndtere mye hemmelig informasjon idag, de fleste bedrifter har ansatte som håndterer sensitive opplysninger og inngår avtale om å ikke lekke denne informasjonen. Hvis informasjonen blir lekket, kan man selvsagt ikke saksøke Aftenposten, VG, DB eller Wikileaks.
Ønsker man å holde idéer for seg selv, da kan man holde dem for seg selv. Trenger man penger for å realisere, kan man gå til en bank eller invester for å søke om penger og inngå NDA-avtaler med disse menneskene. Akkurat som vi har gjort i alle, alle år allerede.
1. Man kan eie en idé.
2. Enkelte ønsker å bruke statlig makt for å beholde et intellektuelt monopol.
3. Beskyttelse av en idé gjøres med frivillige kontrakter/avtaler.
Når alle begynner å tro at det kun er staten som kan bygge veier, at staten må sikre intellektuelle verk, at staten må gjøre medisinsk hjelp, at staten må vite alt om alle, osv. – da har vi tatt for mange skritt i feil retning når det angår samfunnets utvikling.
Sondre:
Du (pekefinger) er tilsynelatende så motstander av staten at du underkjenner statens rollen som håndhever av lov & rett,
Stat og Lov er ikke samme sak. Loven står over staten, men staten er gitt en rolle (i mangel av noe bedre) å håndheve lov & rett gjennom domstoler.
Et system hvor gyldige avtaler kun kan inngåes mellom private parter, vil bryte sammen nesten umiddelbart, fordi fordeling av verdier og rettigheter i praksis er umulig å gjøre bilaterale på en rettferdig måte. Det er kort og godt umulig i de aller fleste tilfeller for den som ønsker å tilegne seg en verdi eller rettighet å avtale det direkte med den som eier verdien eller har rettigheten. uten at noe står som ‘verge’ for å regulerer transaksjonen. Likefull er det tilnærmet umulig for den som har en verdi eller rettighet å beskyttes seg gjennom å kreve direkte avtale om noen ønsker å forsyne seg av den verdi eller rettighet man har.
Det er derfor vi har lov & rett og noen som MÅ dømme i lov og rett.
La oss ta menneskeretter:
- Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre.
- Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
Første ledd, enhver har rett til å EIE, det står ikke enhver har rett til Å TA I BESITTELSE eiendom
Andre ledd, Ingen kan vilkårlige frataes sin eiendom.
Det betyr selvfølgelig at om noen har en eiendom, er de beskyttet etter andre ledd, ikke bare imot STATEN, men imot enhver part (også privat) som ønsker å frata (eller ta del i) hele eller deler av eiendommen.
Olwe:
Du har delvis rett, fordi om noen tar et eple, fra noen og putter i din lomme, begår ikke du tyveri, selv om du er i besittelse av eplet. Samme gjelder med sangen i ditt hode. Hvis ikke du er ansvarlig for at sangen er distribuert dit, har du heller ikke begått noe tyveri, men om du distribuerer den videre (og du vet at sangen tilhører noen som ikke vil ha den distribuert) begår du tyveri (det heter heleri) du også
Du har rett i at en immateriell verdi må på ett eller annet punkt materialiseres, men det er kun fordi det er eneste mulighet for at verdien kan distribueres. Eiendommen er fortsatt immateriell. Men kan kan ikke påberope seg enhver tenkt eller uttenkt tanke som sin immaterielle verdi, men det har egentlig med å gjøre at man må bevise verdien gjennom en materiell beskrivelse
Har du betalt for den veldig copyrightede cookiemonster bildet?
On Thursday, January 19, 1978, a U.S. federal trademark registration was filed for COOKIE MONSTER. This trademark is owned by Jim Henson Company, Inc., The, New York, NY 10021. The USPTO has given the COOKIE MONSTER trademark serial number of 73155848.
Det er noen sultne folk i USA nå som virkelig kunne trengt de pengene. Ikke Jim Henson, for han er død, men det er da vel noen andre som fortsatt kan ta imot en dollar eller to.
Seff bør folk eie sine egne ideer men copyright (som er vel egentlig hva dette dreier seg om) er ofte en slesk affære. Å eie sine egne ideer betyr at man får sin ære/svie for den og at andre ikke skal kunne sole seg eller tjene penger på det uten at den som har laget det skal få ta del i inntekt og kred.
Men copyright jus er like mye kvalme krøsuser som skal tyne folk for mer penger enn det er verdt.
Kildereferanse
http://www.southparkstudios.no/full-episodes/s07e09-christian-rock-hard
Blåmann, blåmann, bukken min…
Hilsen AndyAce83
Det heter for øvrig “forsyner”, ikke “forskyner”.