Kan man egentlig eie idéer? Kan man egentlig eie informasjon? Hvis ikke, burde man kunne det? Jeg ville si nei.

Jeg svarer:

Selvsagt bør man kunne det. Hvis ikke ville man jo ikke ha noen rettighet til det åndsverk man selv har skapt. Hvis jeg har skrevet en bok, er det åpenbart at jeg skal ha rettighetene til denne. Hvis jeg har laget en låt, er det åpenbart at jeg skal ha rettighetene til denne. Hvis noen forskyner seg av mitt åndsverk uten min tillatelse, er det åpenbart at de har begått en kriminell handling. Så enkelt er det faktisk.

Så kan jeg være enig i at lovgivningen rundt intellektuell eiendom iblant går for langt, og gir noen rettigheter til noe som slettes ikke er deres skaperverk (patent på gener er et skrekkeksempel). Hva gjelder kriminalitetsbekjempelse, er det problematiske aspekter i skjæringspunktet med personvern. Jeg kan også være enig i at rettighetshaverne ikke opptrer særlig klokt. Men det generelle prinsippet må være at intellektuell eiendom må bevares.

In our modern world, the USA has a military hegemony, and along with it, a cultural, informative, philosophical and political hegemony. Largely, this is to be expected: since the fall of the Soviet Union, Pax Americana has been the state of the world, and the USA is not only ensuring our national security; it has since World War Two financed almost all European defence expenditures (thus freeing up resources to create the European welfare state). Arguably, European states have de facto become American protectorates, and from this one would expect a lot of influence on European thought.

There is also a significant economic component to this development: especially with regards to news reporting, many resources are needed to provide adequate covering of world events, which relatively small economies like the Norwegian simply cannot provide. Furthermore, relying on international news agencies is profitable, as it saves the expenses from individual reporting and investigation; hence, Norwegian newspapers will often merely just translate bulletins from international companies like Reuters, without adding editorial additions, individual investigation, or even mere fact checking. Indeed, when the Norwegian newspaper Aftenposten decides to print in-depth coverage, they will normally just translate and reprint articles from American news papers. Hence, Americanized news coverage is largely caused by necessity, not ideology.

The positive aspect of this is of course that it is economically optimal; that cooperation between news agencies is more efficient than each agency individually covering world events, and that the spared resources are used to provide better coverage for all parts. The problem, however, is bias. Many would like to mention the news channel Fox News, which is seen as the arrowhead of the neoconservative movement, and whose motto “Fair and balanced” seems laughably hypocritical. I am, however, critical towards this view, as Norwegian media remain rather indifferent towards Robert Murdoch’s media empire; I believe other news agencies, like NBC, CNN and Reuters, whose centrist-leftist bias coincides more with the views of Norwegian news reporters, are far more influential, and thus are a larger threat to Norwegian media’s integrities. Indeed, with news agencies coinciding in this way, one risks having only one “official” view, and deviating voices are thus silenced.

Furthermore, by relying on American news providers, we import their focus on Western, and specifically American, affairs. Hence Norwegians are rather knowledgeable when it comes to American culture, politics, economics and so on, while knowing little about the world outside the West. Indeed, with regards to Africa south of Sahara, Norwegians are shockingly ignorant, tending to view the entire continent as a gritty hellhole of poverty, starvation and disease.

The economic argument applies to culture as well: when broadcasters decide to air American films and TV shows, it is from lack of resources to fill the air time with their own productions. Still, this alone does not explain why all the imports have to be American (or, to be fair, English-speaking, as British productions are also quite prominent). Why do not Norwegian broadcasters air French television series, or movies from the outstanding Brazilian film industry? Are their American equivalents really that superior? I believe much of the explanation resides with English representing the known; Norwegians are not only familiar with the English language, but with the culture of the English-speaking world in general. American culture, with Hollywood as the prime example, is simple, streamlined and easily consumable, while productions from other parts of the world tend to be more high-browed and intellectually stimulating. (One might retort that this is a harsh generalization, and that for instance Indian popular cinema is just as low-browed as American cinema, to which I would agree. Still, Indian cinema is streamlined towards the Indian consumer, whose culture and taste is vastly different from ours.) American productions attract more viewers; thus, dictates capitalism, they are given preference.

American influence on Norwegian media is exemplified by the development in Norwegian cinema during the last decennium. In his brilliant article, the Norwegian film critic Aleksander Kielland describes the sudden rise of popularity of Norwegian films, and argues that Norwegian cinema, inspired by Hollywood, has devoted all of its attention towards the plot, viewing photography, music, acting etc. as mere garniture. He contrasts this with the Swedish and Danish cinemas, which to a much larger degree have individual identities and whose auteurs, like Lars von Trier, are world famous. Consider, for instance, the Norwegian war epic Max Manus, a heroic, streamlined and one-dimensional portrayal, with the Danish Flammen & Citronen, with its darkness and ethical ambiguity. Kielland’s explanation is that Sweden and Denmark have rich filmmaking traditions to build upon; Norway however has no such foundation, so its film industry has had to import its identity; and what identity to import then, but the identity of Hollywood?

Kielland argues, however, that the Norwegian film industry has not imported the ideology of Hollywood, the simple tale of good versus evil. Rather, Norwegian films like Buddy and Elling portray what he describes as a revisited version of the Norwegian national identity, a peculiar, drifting social misfit, and this stereotype is alleviated rather than criticized.

This brings us to the third component of this analysis: ideology. Some would like to paint a bleak picture of corporations and market forces imposing a far-right ideological drift. I am less pessimistic: as I have argued, the influence is not so much from the American right as from the American centre-left (centrist by European standards). Politically, while markets are liberalized, the European trend is towards larger welfare states; the states are moving in the diametrically opposite direction of towards the American model. Furthermore, much of the development must be seen in economic terms alone; economic globalization by itself, as countries are forced to adapt in order to be able to compete, imposes structural reform on nation states.

To the distinct ideological impact American culture however does have, it is my view that much of it comes from within. The Western world, as it has been since the Industrial Revolution, is founded on the ideas of liberty and individualism; of the individual, free from state coercion, providing for himself by his own means and pursuing his own happiness. From this point of view, it is welfare states that are a deviation, while the USA is the very epitome, the symbol, of this ideal. Furthermore, while these values originate in the Western cultural sphere, they are not so much specifically Western; it is my view that humanism is grounded in human nature, and that these values are indeed universal. If one views the USA as a force for good, then the impact of American culture can be seen not so much as cultural imperialism; rather America serves as an inspiration for other countries, because the implementation of these values is the source of our high welfare and equips us with the tools we need to pursue our happiness. When the Chinese dissident and Nobel laureate Liu Xiabou defends these values, it is not because of his Western cultural inheritance — indeed, his contact with the Western world is minimal —, it is rather because these values are universally good, and ought to be universally implemented.

This however does not sufficiently explain why the products of this way of living, the consumer goods, are so Americanized or directly American. All over the world people eat American food (to the point where foreign foods can be said to be American Italian food, American Chinese etc.), drink American branded soft drinks, drive American cars, wear American clothes, watch American movies and American television, and shop in Americanized shops and malls. But these things have one other distinct feature in common: they are developed for and streamlined towards the mass consumer; they are the products of individualist capitalism. So perhaps this development is not so much American as consumerist?

I god tradisjon legger jeg ut en skoleoppgave jeg er relativt fornøyd med. Idag har jeg skrevet fordypningsoppgaven min; denne har for øvrig et fullstendig sinnsykt konsept, der vi har arbeidet med kildematerialet i et halvår før vi skriver oppgaven–spørsmålet har vi laget selv–i en ordinær tentamenssetting; dog, for å hindre oss i å skrive oppgaven på forhånd, har vi måttet lage tre forskjellige oppgaver. Den åpenbare svakheten er naturlig nok at det fremdeles lønner seg å skrive alle tre oppgaver på forhånd, og man dermed kun effektivt oppnår en tredobling av arbeidet for de flinkeste elevene. Dette gjorde dog ikke jeg–ikke fordi jeg ikke forsøkte, men fordi tiden ikke strakk til; jeg måtte derfor skrive hele oppgaven i løpet av dagen. Jeg er som sagt relativt fornøyd. Jeg unngikk heldigvis skrivesperre–faktisk skrev jeg vesentlig lengre enn minstekravet–og jeg synes jeg både skrev godt, hadde gode resonnementer og interessante tolkninger. Svakheten er at digresjonene kan ha tatt overhånd, og tatt fokus vekk fra den egentlige problemstillingen. Dessuten lurer jeg på om jeg kan ha vært for gjenfortellende og for lite analyserende da jeg skrev om karakterene jeg mener er typer. Dessuten har jeg ikke fått til en skikkelig avslutning.

Men! jeg har en ekstra sjanse! Hvis jeg er misfornøyd med oppgaven, kan jeg skrive en av de to andre oppgavene ved en senere anledning (karakteren fra den første skriveøkten vil da bli slettet, og den andre blir endelig) . Og i så fall bør jeg begynne straks. Så spørsmålet til dere lesere blir da: bør jeg slå meg til ro med denne oppgaven, eller bør jeg benytte meg av andresjansen?

I denne oppgaven vil jeg undersøke Jens Bjørneboes bruk av karakterer og karakterskildringer i de tre romanene Jonas, Frihetens øyeblikk, og Haiene, og jeg vil forsøke å finne biografiske trekk ved noen sentrale karakterer. Jeg vil også forsøke å svare på om karakterene kan betegnes som typer;—med type mener jeg her at en karakter kan oppsummeres med et veldig enkelt premiss, og har få fasetter utover dette; men i motsetning til kun en flat karakter, sikter jeg til karakterer som med vilje er konstruert enkle, slik at de kan settes opp mot hverandre og brukes til å fremme budskap, gjerne budskap som strider med det karakteren selv står for. Et eksempel på og et referansepunkt for en slik typekarakter er Pastor Manders i Ibsens Gengangere, som uten å være en direkte flat karakter, på en nærmest parodisk måte besitter alt av hva Ibsen anser som skadelig ved kirken, og dermed kan brukes som en vehikkel for Ibsens anti-kirkelige budskap.

I Jonas følger vi den ordblinde Jonas, som ikke kan lese og dermed ikke passer inn i den kjøttkvernen Bjørneboe mener skolen har blitt. Jonas blir grusomt mobbet, både av lærere og medelever, og når det bestemmes at han skal overføres til hjelpeskolen ”Iddioten” rømmer han med et skip. Historien får dog en lykkelig vending når han treffer jungmannen ombord, og denne skaffer ham en plass på (det som til forveksling minner om) Oslos Steinerskole. Dette fungerer dog som en rammefortelling, og tittelkarakteren selv er slettes ikke den mest sentrale karakteren. Snarere skifter fokus mellom vidt forskjellige karakterer, og deres historier sammenfiltres på en måte som ikke er helt ulik en moderne flettverksfilm.

I Frihetens øyeblikk er karaktergalleriet langt snevrere, og vi følger her kun én person, ikke identifisert ved navn, som gjennom sitt virke som rettstjener i den tyske fjellandsbyen Heiligenberg utøver ”den daglige urett”, samtidig som han forfatter, eller ”protokollfører”, som han kaller det, det enorme verket Bestialitetens historie, der han gjennomgår menneskehetens historie av ondskap og overgrep. Boken har ingen konkret handling, men består kun av en samling anekdoter, digresjoner og refleksjoner, fra fortellerens virke som rettstjener, hans ungdomstid, eller da han ”var i landet Kaos”, og fra hans ”protokollføring”; boken kan således sies å heller være et slags fiktivt essay enn  roman.

Haiene er den av de tre som i størst grad har en klassisk romanstruktur, og den har muligens det rikeste persongalleriet. I boken følger vi seilskuten Neptun og dens mannskap—fungerende som en allegori for verdenssamfunnet—gjennom et mytteri og dens påfølgende forlis. Hovedpersonen er annenstyrmannen Peder Jensen, som rives mellom sin sympati for de undertrykte massene forut, og sin plikt overfor offisérene akterut.

Alle disse tre er klare tendensromaner, der Bjørneboes anarkistiske og anti-autoritære holdninger kommer klart til uttrykk. Men bøkene har også klare selvbiografiske trekk, og Bjørneboes sentrale karakterer kan dermed brukes som en kilde til kunnskap, ikke bare om hans tanker og holdninger, men om hans person, hans erfaringer, og hans personlige situasjon og følelsesliv. Boken hvor dette er mest markant, mener jeg er Frihetens øyeblikk. Romanen skildrer en distansert misantrop som kynisk ”protokollfører” menneskets bestialske historie; derigjennom funger boken som en metaroman, for Bjørneboe fremstår selv som en distansert misantrop, og romanen er i seg selv en protokollføring over menneskets bestialitet. Hovedpersonens kynisme understrekes i boken ved at han kommer over en samling usedelige fotografier, som skildrer en rekke lokale autoritetspersoner i akt med både barn og dyr. Rettstjeneren forferdes, men unnlater å rapportere hendelsen, og rasjonaliserer dette i ettertid med at ”[a]lpin usedelighet er ikke noe å hefte seg ved. Det er snarere utmerket at de små bjørnene har den slags interesser, på bekostning av mere skadelige.” (Bjørneboe, 1966, s. 45)

Samtidig har hovedpersonen svært mange ytre trekk til felles med forfatteren: de er begge nordmenn, født på samme tid; de har begge flyktet landet under krigen, og hatt sin ungdomstid i Stockholm, der de har kommet inn i det bohemske miljøet der; de har begge søkt en karrière som malere, før de har slått igjennom som forfattere; de har begge reist meget rundt i Europa, og ervervet omfattende kjennskap til de europeiske kulturer; de er begge språkkyndige, anarkister, og alkoholikere; og de er begge seksogførti år i skrivende øyeblikk. Forskjellen er at Bjørneboe fortsetter sitt virke som forfatter og aktiv samfunnsdebattant, mens den anonyme hovedpersonen har trukket seg tilbake og nøyer seg med å kjølig observere menneskets råskap. Dog vil jeg argumentere for at Heiligenberg for Bjørneboe heller er en mental tilstand, enn en konkret tilværelse, og at rettstjeneren er Bjørneboe på sitt mest nedslåtte, tilbaketrukne og alkoholiserte.

Da romanen er satt til en annen tid og et annet miljø enn det Bjørneboe selv levde i, har Haienes hovedperson og Bjørneboe har naturligvis få ytre fellesnevnere, og det som er det definerende karaktertrekk ved annenstyrmannen—hvordan han tiltrekkes og frastøtes havet; hvordan han frykter det,men ikke kan leve uten det—er fraværende i Bjørneboes liv. Det er interessant hvordan sjømannsmotivet er såpass dominant i Bjørneboes bøker—ikke bare Haiene, men også i Jonas og i Frihetens historie er det sentrale karakterer som har bakgrunn som sjømenn—, da Bjørneboe aldri var til havs selv. Til en viss grad kan dette sees som en refleksjon av Bjørneboes bakgrunn som skipsredersønn; videre kan det være et hendig grep for å tillegge karakterene den livserfaring de behøver. Samtidig må dette sees i sammenheng med den allegoriske rolle Bjørneboe tilegner havet i boken: I en lengre digresjon dissekerer annenstyrmannen sin egen frykt for havet, representert ved den greske havguden Neptun (eller den romerske Poseidon), og hva det for ham symboliserer. Han skriver:

”Neptun reiser også stormen, på havets overflate og i blodets indre og i hjernens fødselsvann: — følelsenes stormer og galskapens tyfoner.

Er det merkelig jeg er redd for havet?” (Bjørneboe, 1976, s. 30)

Slik setter Bjørneboe likhetstegn mellom den råe naturkraften og menneskets råskap. Dermed kan Jensens dragning mot havet sidestilles med Bjørneboes dragning mot det Onde; Bjørneboe er, i alle fall slik han fremstår i Frihetens historie, mere en misantrop, enn en idealist, og han styres mere av en pliktfølelse til å skildre og dokumentere ondskapen, enn av et ideal. Dette er også parallelt med hvordan rettstjeneren i Frihetens historie skildrer sin dragning mot det tyske, som for ham er selve epitomen av det Onde.

Videre, selv om annenstyrmannen ikke deler forhistorie med Bjørneboe, er han fremdeles representativ for Bjørneboes holdninger og følelsesliv. Styrmannen deler den samme anti-autoritære holdningen og anti-materialistiske holdningen. Dog er han markant forskjellig fra rettstjeneren i Frihetens historie; der rettstjeneren er en tilbaketrukket observatør, er annenstyrmannen en aktiv deltager, og han får også føle bestialiteten i seg selv: ”Uten å ha anlegg for voldshandlinger, kunne jeg føle at det var noe i meg som ikke ville ha noe imot å plante en knytteneve i det dumme, oppsvulmede røde ansiktet hans.” (Bjørneboe, 1976, s. 57) Og i motsetning til Frihetens historie, tar Haiene en optimistisk vending der annenstyrmannen innser at ” [f]or mennesket finnes det håp. Selvfølgelig bor destruksjonen i oss alle. I enhver av oss bor en morder. Men det bor også en frelser og en redningsmann i oss. I løpet av denne dødsnatten på korallrevet gikk dette opp for meg; vi er villige til å slå hverandre ihjel, men vi er også villige til å sette livet inn for hverandre.” (Bjørneboe, 1976, s. 200) Dette kan tyde på at Bjørneboe selv var i lysere faser av livet.

I Jonas er der som sagt ingen klar hovedperson å sammenligne med, men av de karakterene som kan betegnes som heltene i historien, fungerer flere som direkte talerør for Bjørneboes egne meninger om skolevesenet, og, indirekte, samfunnet. Flere har også klare likhetstrekk med forfatteren; det gjelder spesielt den tidligere nevnte jungmannen: denne har bakgrunn fra et nihilistisk og opprørsk miljø, og er påvirket mye av de samme ideologiske strømninger som har formet forfatteren selv; senere har han i likhet med Bjørneboe hatt en lærerstilling ved Steinerskolen (som sagt er skolen ikke navngitt, men likhetene er åpenbare), som han måtte gi opp fordi den ble en for stor påkjenning for ham. Samtidig kan man tenke seg at mens jungmannen representerer Bjørneboe i nåtid, representerer andre karakterer Bjørneboe i andre faser av livet: Bach er Bjørneboe mens han fremdeles arbeidet som lærer ved Steinerskolen—han er hardt prøvet, men fremdeles en idealist—; mens overlærer Jochumsen/Abraham Werner er Bjørneboe slik han ser seg som gammel: utbrent og bitter, og en agressiv, men irrelevant, samfunnsdebattant.

Bjørneboes bøker er som sagt tendensromaner, og den vanlige gjennomføringen av dette er å konstruere problemstillinger som belyser hva man ønsker å ta opp, og at karakterene da også er typiske for en side av debatten. Det er også vanlig at slike karakterer ikke bare har enkelt definerte personligheter, men at denne også gjenspeiles i karakterens utseende, væremåte, og gjerne navn. I Jonas er dette spesielt tydelig, da flere av karakterene er gitt symbolske navn. Rektoren ved ”Steinerskolen” står som et bilde på nestekjærligheten, og er derfor gitt navnet Johannes Marx, etter kjærlighetens apostel og sosialismens ideolog. Jonas’ eneste kamerat, den dønn ærlige og vennligsinnede Birger, har sitt navn fra at han er den som ”berger” Jonas ved å fortelle om mobbingen. Og den slue antagonisten, overlærer Strange, har et navn som ikke bare henspiller på hans strenghet, men også på ”strangulere”; slik antydes det at det skoleregimet Strange står for kveler barnas kreativitet og lærevillighet. (Jonas)

Bjørneboe bruker også andre deler av karakterskildringen til å få frem  Stranges sluhet og umoral. Hans personlighet beskrives blandt annet gjennom nesen hans—”Hele mannen lå i den nesen. De kunne nok bøye ham ned, trykke ham flat, forbigå ham, overse ham, slippe andre fram, — men alltid rettet han seg opp igjen. Og en dag ville han bli overlærer.” (Bjørneboe, 1955, s. 27)—; gjennom hvordan han knirker stemmen på riktig lektor-vis; gjennom hvordan han skriver et uforståelig og parodisk samnorsk; og så videre. Skildringene av Strange er humoristiske og bitende, og han blir dermed en slags karikatur av proponenter for det nye skolevesenet.

Denne tendensen til parodi er ikke så markant i de to andre bøkene. Frihetens øyeblikk (Ja!) er også humoristisk, dog humoren er av en mere makaber form, men grunnet bokens anekdotiske oppbygning, er det vanskelig å svare på om karakterene svarer til den typedefinisjonen jeg har redegjort for; karakterene er flate fordi de er skildret overfladisk, samt fordi skildringene er formet av fortellerens skråblikk. Det finnes dog unntak, og jeg vil redegjøre for det klareste: ”Schweinehund”. ”Schweinehund” er en tysk nazioffisér utstasjonert i Norge under krigen, og er igrunn en trivelig fyr, sett bort ifra hans infernalske form for humor: å sparke til de okkuperte og rope ”Scweinehund” til dem, mens han ler så tårene renner. Likefullt var han ikke blandt de verste, så når han etter krigen, nedslått og ruinert, sender et brev til til der han var stasjonert og tigger om hjelp, bestemmer befolkningen seg for å sende ham et helt lager med mat. Men ”Schweinehund” ”rørte ikke en ting i gavepakken, ikke en ostebit, ikke en pølse. Han solgte heller ikke. Han byttet” (Bjørneboe, 1966, s. 189), og klarte slik å bygge opp en verdifull startkapital innen marken ble vekslet inn, og ble senere en av Tysklands rikeste menn.

Bjørneboe skriver at ”[...] Schweinehund er som spyttet ut av folkesjelen: Hans historie er Germanias historie.” (Bjørneboe, 1966, s. 191) Dermed bruker han ”Schweinehund” som en metafor for hele det tyske folk. Ikke bare besitter ”Schweinehund” egenskaper Bjørneboe anser som typisk tyske, som jovialitet, enkelhet og kjærlighet til fet mat; han er selve bildet på den renskårede materialismen Bjørneboe mener ? unik for tyskerne og selve kilden til deres historiske grusomhet.

Haiene, i kraft av å være Bjørneboes siste roman, kan også sies å være den mest modne. Karakterene mangler både karikeringen man ser i Jonas og den overfladiske tilnærmingen man finner i Frihetens historie; de fremstår som helstøpte og mangefasetterte. Dette betyr dog ikke at boken ikke har typefremstillinger, men disse er mere subtile og nyanserte enn i de to foregående; unntakene må være den deliriske stuerten, som i sitt vanvidd fungerer som en komisk avlastning, og den fundamentalistiske og Ahab-aktige førstestyrmannen; sistnevntes personlighet er understreket av hans ”uhyggelige likhet med Abraham Lincoln”, og gjennom sine fordømmelser gir han et frempek om det kaos og den brutalitet som venter.

Av de øvrige karakterene er kapteinen og Arrowsmith, lederen for mytteriet, interessante.  Kapteinen skildres som den fullkomne materialist, som i sitt pengejag nærmest sultefórer mannskapet. Han skildres som likegyldig og distansert, og det er tydelig at Bjørneboe skildrer ham slik for at pengene ikke har blitt en kilde til lykke, snarere til tomhet. Kapteinen er gjerrig og egoistisk, og det er for ham uforståelig at noen kan handle på annet grunnlag enn materielle verdier. Egoismen kommer videre til uttrykk gjennom denne replikkvekslingen:

”[...] Det har vært min måte å søke uavhengighet på. Vi har våre illusjoner styrmann.’

’Om uavhengighet?’

’Om det også. Skjønner De ikke, styrmann, at hvis De hjelper noen, da binder De Dem, da sitter De i garnet.’

’Moralen er altså: Hjelp aldri noen?’

’Ja.’” (Bjørneboe, 1976, s. 131)

Også her er personligheten gjenspeilet i utseendet: kapteinen er beskrevet gjennomført likegyldig, tykk og griseaktig, og med sitt  ”aldeles utrykksløse, ugjennomtrengelige, runde ansikt” (Bjørneboe, 1976, s. 24).

Kapteinens rake motsetning finner vi i mulatten James Arrowsmith, som inntar en lederrolle for mytteristene. Der kapteinen er likegyldig og lubben, er Arrowsmith rak og stolt; der kapteinen er sløvet, er Arrowsmith brennende og intens. Der kapteinen er et bilde på den utbytterske kapitalist, er Arrowsmith den sterke, undertrykte mannen. Men Arrowsmith er også brutal og hatefull, og han drives i større grad av hevntørst enn av idealisme; han er mere en Lenin enn en Mandela. Den generelle konklusjonen som må trekkes om Haiene er at selv om den har de mest komplekse karakterene, er det samtidig den som bruker typefremstilling tydeligst, for romanen er allegorisk, og enkeltpersoner tjener som metaforer for hele folkegrupper.

Bibliography

Bjørneboe, J. (1966). Frihetens historie: Heilenberg-manuskriptet. Oslo: Gyldendal.

Bjørneboe, J. (1976). Haiene: Historien om et mannskap og et forlis. Oslo: Gyldendal.

Bjørneboe, J. (1955). Jonas. Oslo: Den norske bokklubben.

Jonas. (u.d.). Hentet 11 08, 2010 fra Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_(roman)

Overgangen fra etikk til politikk i objektivismen baseres på det etiske premisset om at menneskers egeninteresse aldri dypest sett er i konflikt, og dermed at det aldri er i ens interesse å initiere tvang eller maktbruk mot et annet menneske. Dermed utledes ikke-aggresjonsprinsippet. Gitt dette prinsippet, bør mennesker få leve i frihet til å skape og prrodusere. Men Ayn Rand virker ikke å ha forstått de fulle implikasjonene av dette prinsippet. Hvis det aldri er i ens interesse å initiere fysisk maktbruk mot andre, er det heller ikke rasjonelt å bruke makt for å forhindre potensielle, fremtidige overgrep mot en selv. Da bortfaller selv nattvekterstaten, for dens blotte eksistens er en krenkelse av dem som ikke ønsker den. Den eneste måten å implementere ikke-aggresjonsprinsippet fullstendig er å innføre anarki. Gitt disse premissene, var Murray Rothbard—frafallen følger av Rand og anarkokapitalismens far—ved å konsekvent anvende ikke-aggresjonsprinsippet, en langt sannere objektivist enn Rand selv.

Men objektivistisk etikk inneholder også utveien fra anarkismen. Nøkkelen er at det ikke er rasjonelt for mennesker å ville leve i et anarki. Det er rasjonelt å opprette eller opprettholde et voldsmonopol for å sikre stabilitet og undertrykke alle andre voldelige aktører. Og det er rasjonelt å bruke vold for å sikre dettes eksistens. Dette gir en god rasjonale for staten; men samtidig undergraver det argumentet om at denne staten nødvendigvis må være en nattvekterstat. Tvert imot, når man godtar nattvekterstaten har man avviklet premisset om at vold aldri er rasjonelt som en absolutt—selv om det fremdeles gjelder som en generell regel; da er det slett ikke sikkert at opprettelsen av en nattvekterstat er det eneste unntak. Andre eksempler som melder seg på tilfeller der det kan argumenteres for at det er rasjonelt å krenke andres rettigheter er å sikre alle elementær undervisning for å gjøre det mulig for alle å nå sitt potensiale; å opprette standarder og kontrollorganer for å sikre transparens og flyt i markedet; å begrense migrasjonsstrømmene for å sikre demografisk stabilitet; å sikre vitenskapelig utvikling ved å finansiere grunnforskning; å finansiere og regulere infrastruktur for å redusere transaksjonskostnader; og å opprette statlige trygdeordninger som forsikringsordninger mot uheldige perioder, sykdom og alderdom.

Jeg skriver ikke dette for å avfeie objektivismen. Tvert imot er jeg fremdeles i all hovedsak objektivist, dog jeg mener filosofien kan og bør kritiseres på visse områder, og mener individuell egeninteresse er et veldig godt utgangspunkt for politikk. Men da er disse, og tilsvarende, debatter—om områder der andres frihet kan burde innskrenkes i ens egeninteresse—debatter som må tas. Og det er slett ikke sikkert at nattvekterstaten er det endelige utfallet av disse debattene. Snarere tvert imot.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er om Grenser for politikk virket i henhold til sin hensikt. Denne—både med tanke på hva som ble foreslått og hvem som utformet det, deriblandt Kristian Tonning Riise og Øystein Sundelin—virker ganske klar: å skrive et ytterliggående program med enda mere ytterliggående forslag for å styre debatten i én retning—mot høyre—og få så mye som mulig vedtatt. Mitt inntrykk er at dette på lang vei mislyktes. Alle ytterliggående dissenser falt, og, selv om mange av de opprinnelige formuleringene rundt kontroversielle spørsmål fikk stå, vedtok vi på mange måter et program som var mindre radikalt enn hva vi har vedtatt tidligere. Jeg tror mye av forklaringen rundt dette var at det ikke var mange nok ”småstegs”-forslag—forslag som gav gode kompromisser mellom totalt frislipp og total kontroll. Et tydelige eksempel er hva som skjedde med pressestøtten, der programteksten foreslo å fjerne den helt mens dissensen foreslo å beholde den i sin helhet. De fleste jeg snakket med etter voteringen utrykte at de ville fjerne den direkte pressestøtten, men ikke var så klare på den indirekte pressestøtten (jeg vil, for ordens skyld, fjerne begge). Når det ikke fantes noe slikt alternativ, valgte de å stemme for dissensen; dermed kunne Unge Høyre vedta noe så håpløst som å ville beholde pressestøtten i sin helhet.

Når Unge Høyre ikke her valgte å gå til høyre, var det fordi de skrittene som kunne tas var for store, og da valgte partiet heller å stå på stedet vil; når en i Unge Høyre for valget mellom noe som er for mye og noe som er for lite radikalt, vil de fleste velge det tryggeste. Etter at komiteen hadde fremmet sine dissenser, burde de sørget for at det ble fremmet tilstrekkelig med kompromiss-endringsforslag, og når det ikke ble det burde de har fremmet dem selv. I stedet fikk vi kun spennende debatter som endte i knusende nederlag.

Det var derimot ett område hvor denne taktikken ble fulgt: narkotikadebatten. Som en av de få forsvarerne av dissens tolv, full legalisering av narkotika, var det derfor spesielt skuffende at landsmøtet ikke bare valgte å stemme ned denne, men også alle andre forslag til steg vekk fra forbudslinjen. Partiet valgte istedet å fortsette sin linje med nulltoleranse; det er intolerant, moralistisk og lite pragmatisk. Andre skuffelser inkluderer nei til unilateral frihandel, nei til å fjerne statlig finansiering av teologistudium (et forslag jeg var med på å fremme), nei til fjerning av statsstøtte til religiøse organisasjoner, ja til strandsoneloven, nei til polygami og nei til snarlig og total fjerning av landbrukssubsidier.

Dette betyr ikke at jeg er misfornøyd med Grenser for politikk-programmet i sin helhet; tvert imot synes jeg programmet er fantastisk. Grenser for politikk er et knallsterkt ideologisk manifest for konservatismen—slik den burde være, ikke den misrepresenteres av moderate sosialdemokrater—og faktisk et av de beste forsvar for en innskrenket stat og styrket marked og sivilsamfunn jeg har lest. Det har vært en fryd bare å lese igjennom programmet, langt mere å jobbe med det og være med å utforme dets endelige utforming. Selv om jeg ikke er fornøyd med alle vedtektene, og er jeg strålende fornøyd med selve programmet, og tror vi har et sterkt kort når vi skal ut og møte de andre partiene. Jeg skulle bare ønsket at de konkrete forslag til politikk i større grad gjenspeilet de prinsipper som tegnes opp i programmet.

Oppdatering I: En annen sak som fortjener å nevnes er kontantstøtten. Jeg stemte selv for og er glad for at Unge Høyre går inn for å bevare denne ordningen—ikke fordi jeg nødvendigvis kjøper argumentet om økt valgfrihet, men fordi jeg mener at når man har betalt i dyre dommer for barnehageplass over skatteseddelen, er det rimelig at man får en økonomisk kompensasjon for å ikke benytte seg av denne. Jeg synes derimot det er skuffende at landsmøtet ikke valgte å tenke nytt rundt denne ordningen, og enten stemme for forslaget Amara Butt fremmet sammen med meg, Jakob Verpe, Sondre Rasch og noen flere—å slå sammen barnehagesubsidier, kontantstøtte og barnetrygd, og dele ut likt slik at den enkelte familie selv kan disponere midlene—eller Oslo Unge Høyres forslag om å omgjøre kontantstøtten til et skattefradrag (eller begge). Dermed endte vi opp med å støtte et forslag som bevarer massive subsidier av barnehageplasser og et marginalt, økonomisk alternativ for hjemmeværende—et tiltak som hverken sikrer reell valgfrihet eller bidrar til økt integrering.

Oppdatering II: Det finnes ett klart unntak: i avsnittet om statlig eierskap vedtok vi å “Avvikle alt statlig eierskap i konkurrerende næringsvirksomhet, deriblant Statkraft, SAS, Statoil og Telenor“. Definitivt et skritt i riktig retning!

Kjære landsmøte og dirigenter

Norske fagforeninger snakker mye om dette de kaller “sosial dumping”. Men hva er egentlig dette? Det er når mennesker fra fattigere land kommer hit for å søke lykken—gjennom å søke seg til det laveste sjikt av jobber. Fagforeningene er imot dette fordi de som kommer hit får dårligere lønn og dårligere arbeidsforhold enn norske arbeidstagere. Men de glemmer at de som kommer hit kommer nettopp fordi det tilbudet de får her er mye bedre enn det de får i hjemlandet sitt.

Landsmøte, når noen er villige til å forlate alt og alle de kjenner for å komme hit og skape en bedre fremtid for seg og sine, er det ikke vår oppgave å nekte dem det. Nei, hvis det er dette Roar Flaathen mener med sosial dumping, ja, da vil jeg ha mere sosial dumping!

Men når fagforeninger sier de vil bekjempe sosial dumping, er det de egentlig vil bekjempe arbeidsinnvandring. For de vet at flere arbeidsinnvandrere betyr tøffere konkurranse for deres arbeidstagere. Så, kjære landsmøte, la oss ikke gå på limpinnen! La oss ikke akseptere fagforeningenes premisser! La oss heller ønske alle som vil komme hit og arbeide hjertelig velkommen!

Stryk derfor avsnittet om sosial dumping og stem for å fjerne almenngjøring av tariff. Takk!

Jeg hadde regnet med at en eller annen sosialdemokrat her ville ta replikk og fortelle meg om et tilfelle av det han mener er virkelig uanstendige arbeidsforhold. Det skjedde ikke, og jeg fikk dermed ikke muligheten til å fremføre replikken jeg hadde planlagt. Likevel publiserer jeg også den her:

Hvis denne saken bare handlet om situasjoner der arbeidstager bedras eller på andre måter utsettes for reell utnyttelse fra arbeidsgivers side, hadde denne saken vært grei. Men, når det fastslås i programmet at arbeidsgivere skal sikres “likeverdige og gode” arbeidsvilkår, er det åpenbart at dette ikke lenger er fokus. Landsmøte, det er synd at noen har dårlige jobber, men å øke kravene til hvilke arbeidsavtaler som kan inngås vil kun gjøre ting verre.

For et er ikke slik at staten kan vedta at folk skal ha gode jobber. Staten kan kun si “nei, du får ikke den jobben”. Og da vil det ikke automatisk dukke opp et bedre alternativ. Landsmøte, når man setter en nedre terskel, løfter man ikke dem som befinner seg under terskelen opp; man stenger dem ute. Dét ville være virkelig usosialt og det er ikke en politikk Unge Høyre kan stå for!

Desverre ble ikke endringsforslaget jeg argumenterte for—å stryke avsnittet som argumenterer for tiltak mot sosial dumping—vedtatt. I stedet ble et hårreisende dårlig forslag fra Redaksjonskomiteen—å stryke begrepet “sosial dumping”, men ellers  beholde den samme virkelighetsbeskrivelse og de samme tiltak—vedtatt, hvilket betyr at vi ikke lenger bygger opp under fagforeningenes og venstresidens retorikk, men ellers mener det samme som dem.

Nøkkelen til vekst

Om markedskrefter, profitt og kreativ destruksjon

Det er idag liten kontrovers om at kapitalisme og frie markeder fører til økonomisk vekst, men hva som er årsaken til dette er lite utforsket. Tvert imot virker dagens økonomer å tro at de kan besvare slike essensielle spørsmål med grafer og funksjoner, uten å se nærmere på kapitalismens natur. Det skal jeg forsøke å gjøre her, hovedsaklig med utgangspunkt i arbeidet til de østerrikske økonomene Ludwig von Mises og Joseph Schumpeter. Jeg vil argumentere for at det er entreprenøriell nyskapning og suksess som er kjernen i økonomisk vekst, og at markedet, gjennom å straffe irrasjonalitet og belønne rasjonalitet, kondisjonerer og disiplierer markedsaktørene, og plukker ut dem som er best egnet til å utføre de oppgaver de er pålagt. Tilslutt vil jeg drøfte den prosessen Schumpeter kalte kreativ destruksjon, og argumentere for at denne ødeleggelsen er essensiell for kapitalismen og en nødvendig konsekvens av økonomisk vekst.

Markedskrefter som en utvjevnende faktor

To oppfatninger er idag dominerende for vårt syn på markedet og økonomien: den ene er at et fritt næringsliv skaper store verdier; den andre er at et fritt marked skaper store forskjeller—forskjeller som må jevnes ut av en omfattende velferdsstat.

Begge disse påstandene er empirisk testbare (grovt sett—det er for mange variabler til at én kan isoleres og studeres uavhengig); men bare én holder stikk.[i] Den andre—viz. at markedet skaper økte forskjeller—kan måles blandt annet gjennom GINI-indeksen, en statistisk analyse av fordelingen av økonomiske verdier der null representerer fullkommen egalitet og én (eller hundre) fullkommen inegalitet.[ii] Tallene er fra FNs Human Development Report og kan finnes på http://hdrstats.undp.org/en/indicators/161.html. Dette kan så plottes mot en indeks over økonomisk frihet og en regresjon kan utføres; her bruker vi indeksen til The Heritage Foundation (http://www.heritage.org/index/).[iii] Resultatet ser vi i Figur 1.[iv] Som vi ser er signifikansen liten; likevel ser vi at trenden går klart nedover.

Det kan innvendes at årsaken til at økonomisk ufrie land ikke statistisk sett er mere egalitære ikke er at det meste av den økonomiske ufriheten ikke skyldes sosialisme, men at disse landene derimot er sterkt undertrykkende og klassedelte. Dette er et godt poeng, men det er ikke tilstrekkelig til å forklare hvordan e.g. USA—kapitalismens bastion—kan ha en lavere GINI-koeffisient (40.8) enn sosialistiske Venezuela (43.4), og hvordan de to landene med størst økonomisk frihet—Hong Kong og Singapore—ikke har høyere GINI-koeffisienter enn henholdsvis 43.4 og 42.5. Videre, til påstanden om at å sentralisere den økonomiske makten gjennom sosialisme skiller seg vesentlig fra andre totalitære systemer vil jeg rette Baron Actons udødelige ord: ”Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.”

Figur 1

Den vesentlige forklaringen er derimot at frie markeder ikke eo ipso skaper eller aksellererer sosiale forskjeller; det har tvert imot en grunnleggende utjevnende effekt. Tilstedeværelsen av et marked vil rette opp ubalanser og eliminere ujevnheter, gjennom å belønne effektivitet og straffe ineffektivitet, slik at markedsprosessen vil være en evig, stabiliserende prosess på vei mot ekvilibriumstilstanden. Videre, hvis kildene til ubalanse—teknologiske nyvinninger og endringer i de eksterne faktorer—skulle forsvinne—viz. hvis all økonomisk utvikling og ekstern påvirkning skulle stoppe opp—ville markedskreftene fått virke uhindret, og skape et fullkomment egalitært samfunn.

Dog er det viktig å presisere at ingenting av dette er absolutt. Markedskreftene er ikke og kan ikke sees på som naturkrefter. Markedet er ikke noe fysisk fenomen vi kan strukturere og regne oss frem til; det er mennesker og deres frie valg. Når det likevel er slik at generaliseringene som gjøres stemmer såpass godt er det fordi markedet, gjennom profitt og tap, belønner rasjonell og straffer irrasjonell oppførsel, og dermed vrir markedet mot rasjonelle løsninger. Men man må aldri gjøre den feilen å forveksle modellen med virkeligheten.

Figur 2

Med dette kan vi ta utgangpunkt i det klassiske markedskrysset og gjøre en utvidet tolkning av dette. I markedskrysset (Figur 2) , som viser forholdet mellom pris og salgskvantum, er det to kurver: en tilbudskurve—stigende grunnet knappe ressurser—og en etterspørselskurve—fallende grunnet fallende marginal utilitet. Der disse krysser finnes ekvilibriumsprisen, der tilbudet tilsvarer etterspørselen og der pris og kvantum er optimale. Det er denne prisen markedet, i henhold til teorien, overlatt til seg selv vil nærme seg.

Det er igjen viktig å presisere at markedskrysset er en tilnærming; tilbudet og etterspørselen vil ikke utgjøre stabile kurver, og det er ingen selvfølge at markedsprisen, siden den bestemmes av mennesker, vil nærme seg ekvilibriumsprisen. Derimot ligger teoriens styrke  i observasjonen om at markedet vil straffe både dem som selger for dyrt og dem som selger for billig—i.e. irrasjonell prising—ved at de som feilpriser vil selge til en lavere pris eller selge et mindre kvantum enn hva ville sikre dem optimal inntekt. Ikke bare skaper dette et incentiv for markedsaktørene til å korrigere prisen; det vil også føre til tap hos feilprisede aktører og profitt for som optimaliserer sine priser.[v] Slik vil forbrukerenes valg i markedet—den prosess Ludwig von Mises kalte the ballot of the market[vi]—sørge for at den økonomiske makten—makten til å bestemme hva som skal produseres og hvilken pris det skal selges for—overføres til dem forbrukerne, kraft av sine innkjøpsmønstre, de facto mener er de best egnede entreprenører og næringslivsledere.

Figur 3

Her behøves det noen korte presiseringer om ressursknapphet og om fallende marginal utilitet. At ressurser er knappe et er velkjent faktum og en av de fundamentale lovene innen økonomi. For å utdype finnes det til enhver tid en fast mengde ressurser som kan brukes til å produsere en bestemt mengde produkter, og det er allokeringen av disse som avgjør hva og hvor mye som vil produseres. At ressurser er knappe er allerede tatt hensyn til i dét at tilbudskurven er eksponensielt stigende[vii]: jo høyere pris markedsaktørene kan få for produktene, jo større vil investeringsgraden og dermed produksjonen være.

Loven om fallende marginal utilitet er på sin side forklaringen på at etterspørselskurven er fallende. Marginal utilitet er den verdien som tilføres av å konsumere én ytterligere enhet av et produkt—som hvor mye mere man verdsetter å spise to melkesjokolader enn én, eller å kjøpe en ekstra bil—og, i henhold til teorien, er den alltid fallende. Med andre ord vil ethvert nytt eksemplar av en vare være mindre verdt enn det forrige, og vil redusere den relative verdien (og prisen) i forhold til andre varer. Av dette følger det at jo større kvantum forbrukerne må betale for, jo mindre vil de være villige til å betale for hvert eksemplar, og jo lavere prisen er, jo mere vil de være villige til å kjøpe. Dermed får man en fallende etterspørselskurve.

Figur 4

Dog er modellen med markedskrysset ufullstendig med mindre den tar hensyn til produksjonskostnader og profittrater.[viii] Men dette kan enkelt tegnes inn (Figur 4), og konsekvensene utledes. Her definerer vi profitt som differansen mellom salgsinntekter og produksjonskostnader,[ix] og profittrate som forholdet mellom totalinntektene og profitten.[x]

Vi kommer igjen tilbake til ressursallokering og dens effekt. I et fritt marked allokeres ressursene av kapitaleiere, som investerer dem kun med hensikt på én faktor: profitt.[xi] Kapitalister vil investere ressursene sine der de har de største prospektene for profitt; derfor vil kapital strømme vekk fra prosjekter med lav profittrate til prosjekter med høy profittrate. Men dette er en kortvarig glede, for resultatet av denne økte investeringen er økt produksjon; dermed vil det—i henhold til loven om fallende marginal utilitet—føre til fallende priser. Dette kan man også se i markedskrysset, i form av et positivt tilbudsskifte (Figur 5).

Figur 5

Vi ser dermed at der hvor profittraten er høy, vil prisene falle over tid, og på sikt nærme seg produksjonskostnadene. Dermed vil også profittraten falle over tid, og på sikt nærme seg null. Vi sitter altså igjen med noe som minner til forveksling om Marx’ lov om profittratens tendens til å falle,[xii] og vi skal ikke se vekk fra at Marx’ tolkninger av denne loven er verdifulle. I henhold til Marx’ teori vil denne stadige fallende profittraten tvinge kapitalen til å handle politisk for å oppretteholde inntektsgrunnlaget sitt, og dermed være en drivkraft for internasjonal ekspansjon av markedet, og for imperialisme og kolonialisme.[xiii] Men dette forutsetter at kapitalen har denne politiske makten, hvilket den hverken har i et fullkomment markedsliberalistisk samfunn[xiv] eller i dagens sosialdemokrati. I et slikt samfunn må jakten etter profitt kanaliseres på andre måter—viz. gjennom å investere i teknologisk nyvinning og økonomisk utvikling. Dette legger grunnlaget for argumentet i neste avsnitt.

Profitt og entreprenørvirksomhet

I forrige avsnitt analyserte vi markedsprosessen, og kom frem til konklusjonen om at profittraten overalt vil ha en tendens til å falle over tid. Denne konklusjonen er fremdeles gyldig, men for at profittraten skal ha en mulighet til å på noe tidspunkt faktisk nå null, er vi nødt til å ta utgangspunkt i en (fullkomment teoretisk og hypotetisk) stabil økonomi. Men virkelighetens økonomi er langt fra stabil; derimot vil eksterne faktorer, som endringer i naturressurser, befolkning, produksjon i primærnæringene og ikke minst endringer i moter og den populære oppfatningen. Det vil hele tiden oppstå nye ubalanser, og profitten tilfaller dem som kan identifisere og investere i disse områdene før markedskreftene retter dem opp. En vellykket entreprenør er en som med suksess kan forutse den fremtidige tilstanden til markedet og handle deretter.[xv] Samtidig vil han, gjennom sine investeringer, være den direkte årsaken til at profittratene faller. Dermed finner vi den moralske legitimasjonen av profitt: det er den belønningen entreprenøren mottar for å rette opp ubalanser i markedet og tilpasse produksjonen etter forbrukernes etterspørsel.[xvi]

Det samme argumentet kan føres om teknologisk utvikling og effektiviserte produksjonsmetoder. I den grad entreprenørrollen holdes adskilt fra innovatøren er teknologisk nyvinning å betrakte som en ekstern faktor. Dette er ikke å påstå at den teknologiske utviklingen er en uavhengig faktor, og kan sees uten sammenheng med fremveksten av den kapitalistiske økonomi. Tvert imot er det de økononomiske liberaliseringene, sammen med vernet av intellektuell eiendomsrett, og de enorme inntektsmulighetene dette har skapt, som har lagt grobunnen for det enorme teknologiske fremskrittet vi har sett de siste to hundre år. Men for entreprenører vil nye teknologiske muligheter være investeringsmuligheter på linje med andre. Det som derimot er spesielt er den enorme risikoen involvert i å investere i uutprøvde innovasjoner, og vi kan si at den profitten entreprenøren mottar når disse investeringene lykkes er en belønning ikke bare for hans fremsynthet, men også en kompensasjon for den risikoen han har tatt.

Videre skiller innovasjon seg fra endringer i eksterne faktorer ved at det er ubalanser entreprenørene, gjennom sine investeringer, selv skaper,[xvii] og som de må skape for å overleve i markedet.  Ikke bare må entreprenører innovere for å motvirke en stadig fallende profittrate; de er også under konstant trussel om at et annet selskap skal utnytte en profittmulighet før dem og stjele deres markedsandel. Derfor er store selskaper nødt til å bruke enorme summer kun på innovasjon, slik at de kan ligge ett skritt foran sine konkurrenter—en adferd vi ser tydelig i selskaper som Microsoft, Apple og Google. Dette er sentralt i Schumpeters argument om at big business på lang sikt vil gi bedre resultater en den hypotetiske tilstanden med perfekt konkurranse, fordi store selskapers adferd vil nærme seg mønsteret for perfekt konkurranse, samtidig som disse vil ha stordriftsfordeler. (Schumpeter, 1975, ss. 81-106).

Det må presiseres at dette ikke er fordi entreprenørene som gruppe er spesielt begavede eller intelligente—der finnes det mange eksempler på det motsatte—men at markedet, gjennom profitt og tap, disiplinerer og kondisjonerer aktørene, og gjør at den økonomiske makten overføres til de entreprenører som best kan dekke markedets behov.

Økonomisk utvikling og kreativ destruksjon

Dog er det en motivator langt viktigere enn frykten for en minskende profittrate: frykten for å bli utkonkurrert og slått konkurs av nye selskaper som bedre kan tilfredsstille forbrukernes behov. Dette at ny industri må slå ihjel gammel industri for å blomstre, og hvordan perioder med stor teknologisk fremgang ser ut til å etterfølges av økonomisk kollaps, hvorpå den nye industrien vokser frem fra asken lik en fugl Føniks—jevnfør kollapsen i IT-bransjen ved årtusen og hvordan internett-teknologiens virkelige revolusjon har skjedd i etterkant av dette—er den prosessen Schumpeter kalte creative destruction og betegnet som ” the essential fact about capitalism”. Det viktige å forstå er hvorfor denne ødeleggelsen er nødvendig, og hvorfor overgangen til en bedre og mere lønnsom industri ikke kan skje  uten kaos og ustabilitet.

Forklaringen ligger i knappe ressurser. Fordi ressurser er knappe er nye og lønnsommere bransjer nødt til å tiltrekke seg kapital fra eksisterende bransjer—jevnfør hvordan kapital flyter dit profittratene er størst—de er nødt til å ekspropriere dem og slå dem ihjel, for å frigjøre kapitalen deres og anvende den mere effektivt. Dette er en forutsetning for økonomisk vekst, for, med mindre den totale ressursmengde øker, er den eneste måten å øke den totale produksjonen på å redusere den ressursmengden som går med til å produsere en viss mengde verdier, slik at de øvrige ressursene kan brukes til å øke produksjonen av den samme eller en annen vare. Dette gjelder spesielt for arbeidskraft, som utover store demografiske variasjoner er en svært lite fleksibel ressurs. Forenklet kan man derfor si at økonomisk vekst er å betrakte som en prosess for å eliminere arbeidstimer, og dermed også arbeidsplasser.

De sosiale konsekvensene av dette bør ikke tas for lett på. Mennesker er ikke, som andre former for kapital, døde og fritt disponible ting, og kan ikke sees som det. Tvert imot kan enhver oppsigelse være en personlig tragedie og økonomisk ruin, og det kan ta årevis før man kommer seg ut av det. Videre er arbeidsplassen et enormt viktig fundament i de flestes tilværelse; hvis denne med et blaff kan forsvinne, hvilket den vil kunne i en ustabil og hyppig endrende økonomi, vil det fjerne mye av tryggheten i samfunnet, og det vil kunne skape sosial urolighet , samt motstand mot det kapitalistiske systemet.

Likevel må det presiseres at skadevirkningene kun er kortsiktige, mens fremgangen er permanent; de nyvinningene som vi har sett siden de industrielle revolusjon har gitt oss en levestandard som uten sammenligning overgår alle tidligere historiske perioder, og jeg tror ikke noen ville byttet denne mot økt jobbsikkerhet for våre forfedre. Videre er den arbeidsledigheten som oppstår på grunn av kreativ destruksjon alltid være midlertidig; arbeidstimenere frigjøres slik at de kan brukes mere effektivt og skape økonomisk vekst.[xviii] Før vaskemaskinen tok klesvask alene flere timer hver dag; likevel ville ingen finne på å påstå at denne oppfinnelsen har gjort livet verre for kvinner. Det har ikke blitt skapt noen arbeidsløs underklasse av forhenværende husmødre; tvert imot har vaskemaskinen og lignende nyvinninger gjort at kvinner idag kan delta på lik linje med menn i arbeidslivet.

Union i Skien

Dette gjelder også på kortere sikt. Et infamøst eksempel er papirfabrikken Union i Skien, som ble lagt ned 2005. Dette skapte et massivt ramaskrik fra pressen, politikere og hele den intellektuelle eliten, som gikk til angrep på fabrikkeierene som kunne gjøre den forferdelige forbrytelse å legge ned en bedrift som gikk med store, irreversible tap. Uten denne hjørnestensbedriften, ble det hevdet, ville bygden kollapse og kastes ut i depresjon og arbeidsledighet. Men etter kun tre måneder hadde 340 av de 380 ansatte fått ny jobb (Vennerøds, 2007); endog har en stor andel av de tidligere ansatte idag langt bedre betalte og interessante jobber enn hos Union. Ødeleggelse og nyskapning hører naturlig sammen, og uten begge er ikke fremgang og utvikling mulig.

I denne sammenhengen vil jeg trekke frem en spesielt aggresiv form for investorer—representert ved den legendariske filmskurken Gordon Gekko—hvis primære inntektskilde er å kjøpe opp ineffektive selskaper og tømme dem for verdier. I filmen Wall Street fremstilles dette som gjennomgående destruktivt og skadelig—en prosess som kun skaper abeidsledighet og lidelse. Gekko viser at han selv deler dette synet når han i filmens klimaks utbryter at: ” It’s a zero sum game: somebody wins, somebody loses. […] I create nothing. I own.” Men Gordon Gekko tar feil.

Michael Douglas som Gordon Gekko

Gordon Gekko, og investorer som ham, utfører en svært viktig rolle for økonomien ved å effektivisere den kreativedestruksjonen. Ved å likvidere ineffektive selskaper sørger investorer som Gekko for at kapital raskere frigjøres og flyttes til mere lukrative virksomheter. Lik naturens nedbrytere bryter ned døde organismer i sine bestanddeler, slik at de igjen kan bli til nytt liv, bryter økonomiens nedbrytere ned døende og ineffektive virksomheter i sine bestandeler—i.e. dets kapitalverdier—og selger dem videre, slik at de igjen kan brukes til å skape etterspurte verdier.[xix] Gekkos virksomhet ligger i realiteten langt nærmere hans pålimte credo ”Greed clarifies, cuts through and captures the essence of the evolutionary spirit” enn hans eget dystopiske inntrykk av den.[xx]

Dette gjelder ikke bare for Gordo Gekko og hans likemenn, men for alle markedsaktører. Det er mennesker som handler i sin egeninteresse—egeninteresse som disiplineres og kanaliseres som skapende kraft gjennom det frie markedet—som skaper økonomisk vekst. Adam Smith hadde rett når han skrev mennesker, gjennom å handle i sin egeninteresse, tjener andre, og at markedsaktørenes sammenfallende interesse fungerer som en usynlig hånd som gjør alles levekår bedre.[xxi] Derfor er det frie markedet det optimale systemet for økonomisk vekst. Dét er nøkkelen til vekst.

[ii] For en gjennomgang av de tekniske detaljene anbefales engelsk Wikipedias artikkel: http://en.wikipedia.org/wiki/Gini_coefficient.

[iii] For en relevant, dog noe utdatert, kritikk av denne indeksen, se (Karlsson, 2005 ).

[iv] Grafen er hentet fra (Åm, 2009).

[v] Figur 3 viser dette for en aktør som priser sine varer for høyt: han får solgt til en høyere pris, men vil selge et langt mindre kvantum av varer enn hva han produserer; dermed vil han oppleve tap.

[vi] ”The consumers by their buying and abstention from buying elect the entrepreneurs in a daily repeated plebiscite as it were. They determine who should own and who not, and how much each owner should own.” (Mises, Profit and Loss, 2006, s. A1)

[vii] Tilbudskurven stiger eksponensielt fordi ressursene er knappe; prosjektet må derfor for å øke produksjonen trekke ressurser vekk fra andre prosjekter, hvilket vil kreve stadig større løfter om profitt.

[viii] Med dette mener jeg at markedskryssmodellen er uavhengig av disse, og på kort sikt vil prisen også være upåvirket av disse faktorene. (Dog vil markedsprisen neppe på kort sikt tilpasse seg fluktuasjoner i tilbud og etterspørsel, men dét er en annen sak.)

[ix] Denne definisjonen er nyttig fordi den skiller profitt fra andre inntektsformer, som snarere er resultat av forskjeller i tidspreferanse enn salgsoverskudd—renteinntekter og lignende. (Mises, Profit and Loss, 2006, s. A2)

[x] Denne definisjonen lånes fra Marx’ definisjon av merverdirate. (Marx)

[xi] Dette er selvsagt en grov overforenkling: i virkeligheten vil også kapitalistenes moralske vurderinger og interesser være viktige. Dessuten er det en faktor som er like avgjørende som profitt: risiko. Ikke alle kan vite hvilke investeringsmuligheter som vil slå an, men de som kan forutse dette har enorme profittmuligheter. Dette utdypes i andre avsnitt.

[xii] Dog er Marx’ forklaring på denne loven—endringer i forholdet mellom konstant kapital (produksjonsmidler) og variabel kapital (anvendt arbeidskraft)—håpløst gal, og Marx tar ikke hensyn til nye profittmuligheter åpnet av teknologiske nyvinninger.

[xiii] Se Schumpeters kritikk av denne fremstillingen (Schumpeter, 1975, ss. 45-58).

[xiv] ” Those fighting for free enterprise and free competition do not defend the interests of those rich today. They want a free hand left to unknown men who will be the entrepreneurs of tomorrow and whose ingenuity will make the life of coming generations more agreeable. They want the way left open to further economic improvements.” (Mises, Human Action: A Treatise on Economics, 1949)

[xv] ” What makes profit emerge is the fact that the entrepreneur who judges the future prices of the products more correctly than other people do buys some or all of the factors of production at prices which, seen from the point of view of the future state of the market, are too low. Thus the total costs of production — including interest on the capital invested — lag behind the prices which the entrepreneur receives for the product. This difference is entrepreneurial profit.” (Mises, Profit and Loss, 2006, s. A1)

[xvi] ” Thus profit and loss are generated by success or failure in adjusting the course of production activities to the most urgent demand of the consumers. Once this adjustment is achieved, they disappear.” (ibid.)

[xvii] En relevant innvending er at entreprenører i alle sammenhenger, gjennom å skape etterspørsel gjennom reklame, skaper ubalanser i markedet. Det er dog ikke relevant for dette poenget.

[xviii] Det er et viktig unntak til dette: fritid. Når mengden nødvendig arbeid reduseres, vil ikke alt det frigjorte arbeid ”reinvesteres”—folk vil ikke fortsette å arbeide femten timer daglig for å maksimere produksjonen, men ta seg adskillig mere tid til familie, venner og rekreasjon. Dog er det ingen motsetning her; den kraftige nedgangen vi har sett i det nødvendige arbeidet har kuttet arbeidstiden ned fra opptil tolv og femten timer til åtte, utryddet barnearbeid og latt oss pensjonere oss før vi er sytti. Dette er en, eo ipso fordi vi velger slik, en viktigere velstandsøkning enn alt det ekstra arbeidet hadde gitt oss.

[xix] Dette avsnittet er basert på (Norberg, 2006, ss. 147-150).

[xx] Dette må dog ikke tolkes som et forsvar for Gekkos faktiske forbrytelser i filmen; i den grad hans inntekter stammer fra svindel og innsidehandel fortjener han den straffen han får. Men for hans hovedgeskjeft—corporate raiding—bør han gå fri.

[xxi] ”It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker, that we expect our dinner, but from their regard to their own interest. We address ourselves, not to their humanity but to their self-love, and never talk to them of our own necessities but of their advantages.” (Smith, 1981, ss. 26-27)

Bibliography

James Gwartney, R. L. (2009). Economic Freedom of the World 2009 Annual Report. Retrieved from The Economic Freedom of the World Project: http://www.freetheworld.com/2009/reports/world/EFW2009_BOOK.pdf

Karlsson, S. (2005 , januar 21). The Failings of the Economic Freedom Index. Retrieved april 28, 2010, from Ludwig von Mises Institute: http://mises.org/daily/1724

Marx, K. Kapitalen: En kritikk av den politiske økonomien.

Mises, L. v. (1949). Human Action: A Treatise on Economics.

Mises, L. v. (2006, Oktober 7). Profit and Loss. Retrieved from Ludwig von Mises Institute: http://mises.org/daily/2321

Norberg, J. (2006). När Människan Skapada Världen. Stockholm: Timbro.

Schumpeter, J. (1975). Capitalism, Socialism and Democracy. New York: Harper.

Smith, A. (1981). An Inquiry Into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Idianapolis: LibertyClassics.

Vennerøds, C. (2007, oktober 16). Union, samfunnsansvar og den norske modellen. Hentet mai 3, 2010 fra Civita – den liberale tankesmien: http://www.civita.no/tema/okonomi/union-samfunnsansvar-og-den-norske-modellen

Åm, O. (2009, november 20). Økonomisk frihet og materielle forskjeller. Retrieved april 28, 2010, from Onar Åms lillablogg: http://onarki.vgb.no/2009/11/okonomisk-frihet-og-materielle-forskjeller/

Har du noengang lurt på hvordan penger oppstår? For å forstå dette, må vi tilbake til byttehandeltiden. Vi kan tenke oss to personer. Person A er vinprodusent og har lyst på nye sko. Person B er skomaker, men avholdsmann og ikke videre interessert i å bytte Person As vin mot sko. Til gjengjeld har han behov for mer havre. For å løse dette går Person A til Person C, som er bonde, og bytter 1 flaske vin mot en sekk med havre. Han kan så bytte sekken med havre mot ett par nye sko. I dette eksempelet bruker Person A havresekken som et byttemiddel, med andre ord bruker han den som penger. Penger som oppstår naturlig i et marked kalles “naturlige penger”.

For at et marked skal godta en vare som penger, må det ha en rekke kjennetegn: Det må ha lang holdbarhet (havren i eksempelet over er derfor “dårlige” penger), det må være delbart, og finnes i like enheter, det må være likvid (dvs. at man kan kjøpe eller selge store mengder uten å endre prisen nevneverdig), det må være tilstrekkelig sjeldent og det må finnes i en relativt stabil mengde. Opp gjennom historien har mange forskjellige varer blitt brukt som penger, men spesielt én vare har vist seg å være fullstendig overlegen som valuta; gull.

Så hvorfor bruker vi ikke gull som penger i dag? Hvorfor bruker vi i stedet papirlapper uten noen tilsynelatende verdi? Svaret vil kanskje overaske deg. Svaret er ikke at markedet innså at papirpenger er mer praktisk. Svaret er at det er forbudt (sjekk selv). Du har ikke lov å betale med annet enn kroner. Jeg har ikke lov til trykke mine egne olvespenn i hagen, eller ta imot betaling i godteri, fordi Sentralbanken har enerett på produksjon av penger. Papirpenger er ikke valuta fordi markedet vil, men fordi staten sier du skal. Legg også merke til $ 14: “Selv om en avtale inneholder klausul om betaling av en pengeforpliktelse i gullverdi, kan skyldneren frigjøre seg med tvungne betalingsmidler uten hensyn til denne klausul. “ Dette er i praksis avskaffelsen av gullstandarden. Før denne loven ble laget, kunne jeg gå i banken og bytte mine kroner med en tilsvarende mengde gull. Dette var den Klassiske gullstandarden.

I dag er kronen en ren fiatvaluta—viz. den har absolutt ingen underliggende verdi. Norges Bank har til og med solgt gullbeholdningen sin. Grunnen til at politikere ønsker å bruke papirpenger er ganske enkel: det gir dem mulighet til å trykke penger når de føler for det. For å si det med USAs sentralbanksjef, Ben Bernankes, egne ord:

“The U.S. government has a technology, called a printing press (or, today, its electronic equivalent) that allows it to produce as many U.S. dollars as it wishes at essentially no cost. By increasing the number of U.S. dollars in circulation, or even by credibly threatening to do so, the U.S. government can also reduce the value of a dollar in terms of goods and services, which is equivalent to raising the prices in dollars of those goods and services. We conclude that, under a paper-money system, a determined government can always generate higher spending and hence positive inflation”

Papirpenger har blitt innført mange ganger i historien, første gang i det gamle Kina. Dette endte i økonomisk katastrofe og hungersnød. Det er det samme som skjedde i mellomkrigstidens Tyskland og i dagens Zimbabve; staten trykker stadig mer penger for å dekke sine utgifter (i Zimbabves tilfelle: Mugabes luksus) og skaper dermed hyperinflasjon.

I Norge trykker vi penger av en annen grunn, men prinsippene er de samme. I ett fritt marked vil produksjonskostnadene synke over tid. Dette fører til at priser faller over tid, og folks kjøpekraft vil øke over tid. I følge de fleste økonomer, vil hevde dette fører til at folk ikke lenger bruker pengene på konsum. Hvorfor skal jeg kjøpe en bil nå når jeg kan kjøpe en bil og et hus om to år? De hevder videre at produsentene dermed ikke vil få solgt produktene sine, og selskaper vil gå konkurs, arbeidsledigheten vil øke og økonomien vil gå inn i en nedgående deflasjonsspiral. For å forhindre dette, mener de, må staten stadig tilføre markedet mer penger, slik at folk får mer penger å bruke og et incentiv til å bruke dem (stigende priser).

Alle burde egentlig kunne se feilslutningene som gjøres ovenfor. For det første er det naturligvis ikke slik at folk vil la være å bruk pengene sine selv om kjøpekraften stiger. Penger har ingen nytte før man konsumerer dem. Det stemmer at det blir mer attraktivt å spare pengene, men det er på ingen måte slik at pengene forsvinner ut av økonomien hvis man ikke bruker dem. Snarere tvert i mot. Når man setter penger i banken stiller man dem til disposisjon for at andre kan bruke dem. Det stemmer at deflasjon, som er en reduksjon i mengden penger, er svært negativt for økonomien. Men det er ikke slik at fallende priser fører til deflasjon. Fallende priser er derimot kuren for deflasjon, fordi når varer blir billigere, blir de igjen attraktive å kjøpe. Inflasjon—i.e. når pengemengden øker—er derimot svært skadelig. Det som skjer når pengemengden øker er at prisene stiger og pengenes kjøpekraft reduseres. Pengenes verdi reduseres altså, og verdien som forsvinner overføres til dem som mottar de nye pengene. Dette blir altså en slags høyresosialisme, der man tar fra produktive mennesker og gir til sine rike venner, som i vårt tilfelle er bankene.

Inflasjon er ikke bare moralsk forkastelig, det er også svært negativt for samfunnsøkonomien. Når sentralbanken trykker penger og gir dem til bankene, blir det mye større tilgang på lån enn markedet skulle tilsi. Dermed gis det lån til prosjekter som ikke egentlig burde fått det; dermed dannes det bobler. Man kan tenke seg de nye pengene som luft som blåser økonomien opp til totalt urealistiske størrelser. På ett eller annet tidspunkt vil markedet innse dette, og prisene vil korrigeres til sitt naturlige nivå. Med andre ord vil man få en finanskrise. Det er ikke å overdrive å si at det er myndighetenes tukling med pengesystemet som har ført til dagens krise.

Men hva er alternativet mitt, lurer du kanskje på? Har jeg en bedre løsning selv? Nei. Jeg ønsker primært å oppheve pengemonopolet, så får markedet finne den beste løsningen selv. Kanskje det blir en blandet valuta, som beskrevet her, kanskje det blir en ren gullstandard, kanskje det blir konkurrerende fiatvalutaer. Jeg vet ikke. Men jeg vet at markedet vil lage et mye bedre og mer stabilt system enn det vi har i dag.

Eirik Faret Sakkariassen har, i likhet med de fleste andre Marxister, snakket høyt om hvordan Finanskrisen representerer markedsøkonomiens fallitt, og hvordan den vil bety et stort skritt vekk fra turbokapitalisme og kaos til sosialismens stabilitet og trygghet. La meg først på påpeke at kriser skyldes statlig innblanding i markedet, men sett at den ikke gjorde det. Sett at markedsaktørene er grunnleggende irrasjonelle og “spiser vekk grunnen de står på”. Sett at en avgjørende faktor ved kapitalismen er total kollaps hvert åttende år. Ville det gjøre kapitalismen til et mindre optimalt økonomisk system?

Marxismen undervurderer grovt kapitalens rolle i produksjonen. Faktum er at uten kapital er produksjon umulig. Kapital, både i form av produksjonsmidler, arbeidskraft og oppsparte midler må være tilstede for at produksjonen skal kunne skje. Marx hevdet, helt korrekt, at hvis man avskaffet kapital ville alle alle kun kunne produserer for seg selv. Det han ikke forsto er at dette er å gå tilbake til stenalderen. For å produsere må kapitalen være til stede, og for å maksimere produktiviteten i økonomien må kapitalen flyttes der den virker mest effektivt. Dette kan kun sikres gjennom tilbud og etterspørsel, ettersom bare dette sikrer den nødvendige informasjonsmengden til at dette kan skje. I et fritt marked vil den totale informasjonsmengden tilsvare den samlede informasjonen hos alle markedsaktørene. Hver enkelt markedsaktør behøver derfor ikke perfekt eller tilnærmet perfekt informasjon for at økonomien i sin helhet skal kunne maksimere utbyttet. Derimot, når staten intervenerer i økonomien fratas beslutningsevnen de mange (markedet) og tildeles de få (politikerne). For å kunne gi en høyere produktivitet enn det frie markedet må altså styresmaktene informasjonsmengde overskride den som finnes i markedet. I en ren planøkonomi er det derfor nødvendig med perfekt informasjon for å kunne maksimere utbyttet, hvis tilfelle ville gi nøyaktig den samme allokeringen som markedet selv. Dette er naturligvis en umulighet. Det er umulig for én aktør å erverve perfekt eller tilnærmet perfekt informasjon om markedet, og resultatet av offentlig overstyring vil derfor alltid være feilallokering og redusert yteevne. Statlig intervensjon vil derfor alltid redusere økonomien totale utbytte, og dermed redusere markedsaktørenes velstand.

Spørsmålet mitt blir derfor: selv hvis vi aksepterer den absurde påstanden om at det frie markedet skapte Finanskrisen, er det riktig å velge stabilitet fremfor velstand? For å bruke et ekstremt eksempel: Nord-Korea har en totalt krisefri og stabil økonomi; men folket sulter og mangler basaliteter som klær, vann, ly og elektrisitet. Dette er den ultimate konsekvensen av målet om stabilitet! Et stabilt marked er i realiteten et statisk marked, og i et statisk marked er vekst en umulighet. Det er markedsøkonomiens grunnleggende ustabilitet som skaper vekst. Et marked i ekvilibrium utvikler seg ikke, det er innovatørers evne til å skape disekvilibrium som skaper fremgang. Det er endringer i faktorer som knapphet, produksjonskostnader og etterspørsel, og markedsaktørers evne til å forutse disse som muliggjør profitt, og dermed vekst. Stabilisér økonomien, og den vil uungåelig stagnere.

Og selvfølgelig er ikke Finanskrisen et resultat av det frie markedet. Årsaken er en massiv feilallokering av kapital skapt av altruistiske politikeres ønske om billige lån og hus til alle. Det er politikernes lave rente som har gjort det attraktivt å investere i ulønnsomme prosjekter. Det er politikernes visjon om at alle skal eie et hus som har gjort at alt for mange lån har blitt gitt til folk som ikke kan betale for seg. Det er den stadige tilførselen av nye penger som har blåst prisene opp i skyene. Den politiske inngripenen i økonomien har skapt en situasjon som overhodet ikke har vært bærekraftig. Dårlige investeringer skjer selvfølgelig også i frie markeder, men disse er ulønnsomme og renskes straks ut. Det er kun en politikk som belønner slik idioti som muliggjør feilallokeringer av denne skalaen. Det vi trenger nå er ikke stadig flere inngrep i økonomien, men en resesjon. En resesjon er smertefull, men den renser ut de markedselementene som ikke er bærekraftige, og sørger dermed for at kapitalen flyttes fra ulønnsomme prosjekter til lønnsomme prosjekter, slik at den igjen kan brukes til å maksimere økonomiens produktivitet. Statlig inngripen vil derfor ikke bare ikke virke, det vil drastisk redusere vår fremtidige levestandard.